Over til venstre og i midten:
Maret Sæther
Over til høyre: Fire av Maret og Johns barn: Lars, Arne (f.
1913) på fanget, Randi og Margrete.
(Bildene
er levert av Johanne Storflor Sæter)
Over: Seks av barna til Maret og
John.
Bakre rekke: Lorentz, Lars og Randi.
Fremre rekke: Magnar, Sigurd og Johan.
(Bilde levert av Jon L. Sæter, Rykheim)
Over: Randi Sæter (t.h.) med en ukjent venninne,
ca. 1910
(Bilde levert av Inger Johanne Aasbø)
Over: Arne Sæter (født 1913) i speidertropp fotografert i 1928.
(Bilde fra avis levert av Brit Lorentsen)
Maret
Sæther med hennes bursdagsgjester en gang i 1950-åra
Sittende, foran: Sigurd Sæter,
Otto Sæter, Maret Sæther, Margrete Farstad, Margit
Goldsack og Lars J. Sæter.
Stående, midtre rekke: Åshild Øverlie, Sigrun Aalmo
og Marie L. Sæter.
Bakerst: Ingebrigt Aasbø, Ove Løseth, Jorunn Løseth,
Arne J. Sæter, Brit Vetlesen, Agnes Sæter, Jon Sverre
Sæter,
Ola Vaseng, Jon L. Sæter (Rykheim), Anna Sæter, Rakel Myklemyr
(bare halve hodet synlig), Ivar Øverlie og Astri Sæter.
Bygninger
og forretningsdrift
Maret og John bygde fire hus på Surnadalsøra: Sæterheim
(våningshus med blikkenslagerverksted i kjelleren, fjøs
(ble seinere ombygd til bolighus og kalt Kvilheim), Elvestad (forretningsbygg
m/brygge) og Bergli (bolighus hvor bl.a. deres sønn Sigurd
med familie bodde). Bygningene gikk med i Øra-brannen
den 6.3.1938. Alle bygningene ble gjenreist, de første allerede
samme år.
John var en allsidig og ekspansiv forretningsmann med flere virksomheter
som satte preg på sentrale deler av Øra. I
kjelleren på Sæterheim startet han blikkenslagerverksted.
Det er grunnen til at Maret og John lokalt ble omtalt som "Maret
blækkmakar-Jo" og "Jo blækkmakar".
På
nersida av gata satte John opp en bygning med brygge, hvor han senere
drev landhandel i kolonial, manufaktur etc. John hadde også bøkkerverksted
med produksjon av tretønner, og det ble dessuten produsert
likkister (ref. sønnesønn Otto S. Sæter). Markedet
i Kristiansund for tretønner til å salte ned sild i,
var umettelig. John fikk solgt alt hans firma kunne levere. Johns
firma produserte også
sildoljetønner i blikk.
Kristenliv
Maret og John var kjent over hele Nordmøre som aktive indremisjonsfolk,
og heimen deres var i mange år et sentrum for kristelig forenings-
og misjonsarbeid i bygda. John reiste årlig to-tre uker sammen
med en annen emissær og holdt møter på Nordmøre
og i Trøndelag. John var også prestens hjelpesmann/kirketjener
i 30 år.
Ved
siden av familie og forretningsvirksomhet anså John alltid
det kristelige arbeidet som det viktigste. Han engasjerte seg ikke
i samfunnslivet i den grad flere av hans sønner skulle gjøre.
To av Maret og Johns sønner ble stortingsmenn (Lars og Arne),
og Lorentz og Johan satt i herredsstyret (kommunestyret) i Surna.
«Da
bestefar (John Sæther) lå på sitt dødsleie
heime på Sæterheim i 1942, gav han beskjed om at Jonnemann
(Jon L. Sæter – sønn av Lorentz) og jeg skulle
komme inn. Vi var da bare smågutte den gangr. Han la handa
på hodene
våre og lyste Herrens velsignelse over oss.» (Ref.
Jon Sverre Sæter, 2003)
Dagligliv
Da Maret og John giftet seg i 1892, var John 37 år. Maret var
bare 19 – altså omtrent halvparten så gammel. De
fikk et langt og godt liv sammen, og de fikk ni barn.
Til felles hadde ektefellene et aktivt kristenliv hjemme og utad. Av
personlighet var de to forskjellige. Maret var et engasjert og impulsivt
følelsesmenneske
med et utpreget karismatisk kristenliv. John var rolig og sindig og
tenkte seg godt om før han uttalte seg eller handlet – både
i familie- og forretningsliv. Sønnesønnen Otto S. Sæter
vokste opp vegg i vegg og forteller at de hadde stor respekt for
farfaren:
«Når vi hadde gjort noe galt, straffet Maret oss med å
slå – John bare så oss i øynene. Det siste
opplevde vi som verre...»
John
hadde lenge en åkerlapp, en bygning og ei ku på Sæterøya.
Han stod opp grytidlig og syklet til Sæterøya og melket
kua. Otto forteller at han var med John til Sæterøya og
hesjet. Da John skulle kvile seg, strekte han seg ut på en hard
langbenk – uten noe underlag. Det gjorde inntrykk. Otto forteller
videre at John var nøysom og økonomisk. Etter Øra-brannen
i 1938 kjørte de andre huseiere vekk og brente husrestene slik
de lå. John tok ut spikrene og benket dem rette – de ville
nok komme til nytte igjen.
I
fjøset bak Sæterheim hadde Maret og John fire kyr og
en gris. Etter Øra-brannen ble det bygd et bolighus på branntomta
her (Kvilheim). Senere bodde Maret som enke der. Sønnen Arne
hadde eget rom her i skole- og studietida. Senere tok Maret og Johns
sønnsønn, Jon Sverre Sæter, over eiendommen.
Som
den gjennomtenkte og fornuftige mann John var, sa han til sønnen
Sigurd og bygningsarbeiderne at når Sigurd skulle få bygd
opp igjen Elvestad nede ved elva etter brannen, burde de sette bygningen
på pillarer som var en meter høyere for å være
sikker. Men den yngre generasjon hørte ikke på John, noe
de fikk svi for senere da elva gikk over sine bredder og fylte kjelleren
med vann.
Grensevakt
ved Storlien i 1905
John L. Sæther (f. 12.4.1855) fotografert
i full militær
utrustning, i menig infanteriuniform. Geværet
er en 12 mm Remington rolling block-rifle produsert på Kongsberg
Våpenfabrikk. Bildet er trolig
fotografert under førstegangstjeneste
rundt 1875. Klikk på bildet,
og du vil se hele fotografiet! Bildet er levert av sønnesønn
Jon L. Sæter (f. 6.10.1923) mens han bodde på Rykheim
i 2003.
John
L. Sæther
var grensevakt ved Storlien i 1905. Det fortalte hans sønnesønn,
Jon L. Sæter (f. 6.10.1923), til Jon Arne Storflor Sæter
ca. 2001 hjemme på Rykheim.
Jon L. Sæters
sønn, Ola Sæter, har fortalt at han fikk høre
at hans oldefar John var grensevakt i 1905 av både sin far
og sin farfar, Lars J. Sæter (ref. Ola Sæter, 2009).
Det har hittil ikke lyktes å finne skriftlige kilder i offentlige
eller private arkiv som kan si mer om Johns grensevakttjeneste.
Det var vanlig at grensevaktene sendte kort eller brev til sin familie
fra grensetjenesten, men heimen til Maret og John Sæther
brant i Øra-brannen
1938, så hos etterkommerne kan det bli vanskelig å finne
noe.
Også Johns ett år yngre bror, Anders, var grensevakt ved Storlien i 1905. Minnemynten han mottok som deltager, finnes fortsatt i slekta.
Høsten
1905 var faren for angrep på Norge fra Sverige overhengende. Norge
var i ferd med å løsrive seg
fra Sverige. Store
svenske styrker stod på Storlien
– klar til aksjon hvis de høye herrer fra Sverige og Norge
ikke kom til enighet nede i Karlstad.
Ett
tusen norske soldater ventet på svenskene
i skyttergraver ved Gudå i Meråker i de mest kritiske dagene
i september. Nederst i Stjørdalen var det i tillegg forlagt
et like stort
antall militært personell, blant annet i Nordmørsleiren
på Værnes, alle klar til å bli sendt oppover
dalen.
Det skal ha vært flere surnadalinger blant dem som var her
i 1905. Blant dem var altså John, utkalt til grensevakttjeneste
i en alder av 50 år. Så høy alder hadde trolig bare offiserer.
Kan John L. Sæter være identisk med den sersjant Sæther
som nevnes skriftlig i lista over registrerte deltakere i Bjørn
Roar Krogstads bok «Med
krigen på stuggutrappa» utgitt i jubileumsåret 2005?
Dessverre er ikke sersjanten oppført med fornavn, men man vet
at denne sersjant Sæther tilhørte
Trondhjems Linjebataljon, 4. kompani, og at dette kompaniet ble sendt
til Gudå i september.
På Skei,
ikke langt fra der hvor John vokste opp på Setergarden, var
det i gamle dager ekserplass underlagt militær ledelse i
Trondheim. Mange surnadalinger gikk derfor underoffiserskole i Trondheim.
Blant dem skal det visstnok ha vært
en Lars Sæther fra Utistu på Setergarden i Surna (ref.
Nils Aalmo 2009). Også han kan ha vært den registrerte
sersjant Sæther
i 4. kompani, noe vi vil prøve å undersøke
nærmere
i blant annet bøker skrevet av Hans Hyldbakk. Lista i Bjørn
Roar Krogstads jubileumsbok over
registrerte grensevakter ved Storlien i 1905 inneholder
bare omtrent hundre navn, dvs. ca. 5 % prosent av alle dem som deltok.
Tilbake til de historiske hendelsene i 1905. I Gudå ville
angripende svensker bli tvunget ut på åkrene av elva
og de bratte åssidene.
Der lå uniformerte nordmenn med blankpussa sko
og ventet på dem.
På høydedragene
hadde de norske soldatene gravd flere hundre meter skyttergraver.
De
høyeste offiserene holdt til i Engelskstuggu på garden
Reinåen noe lenger ned i dalen.
John hadde selvfølgelig
ingen anelse om at han skulle få en
sønn åtte år senere som
skulle gifte seg inn i slekta til gardbrukeren
på Reinåen.
Mormor til Johanne Storflor Sæter (f. 1919) var søster
til bruker Nils Renå (f. 1845) og vokste dermed opp på denne
garden. Garden Reinåa er ellers mest kjent for de velsituerte
engelske laksefiskerne som tok inn på Engelskstuggu her i
gamle dager.
Forhandlingene
i Karlstad hardnet til utover høsten, og soldater og sivilbefolkning
ble orientert om at angrep kunne komme når som helst. Stor var
lettelsen da kompanisjefen den 23. september kom i full galopp og opplyste
om et telegram fra Karlstad om at partene var kommet til enighet.
Norge var et fritt og selvstendig land – faren for krig
var over.
Minnemynten
for grensevakttjenesten i 1905
Minnemynten
for grensevakttjeneste i 1905. Foto: Jon Arne Sæter
Grensevaktene
fikk en minnemynt som takk for deltakelsen.
Trolig gikk Johns mynt med i brannen på Surna i 1938. Bildene
ovenfor viser en slik minnemynt.
Sitat
fra Store norske leksikon om minnemynten: «I Norge ble minnemynter, tokroner
i sølv ('minnetokroner') utmyntet 1906 og 1907 til minne om
unionsoppløsningen 1905. Forsiden viser kongevåpenet
(riksvåpenet omgitt av St. Olavsordenens kjede og kroningskåpe).
Baksiden har innskriften 'Norges uafhængighed gjennemført
1905' på et tykkstammet tres løvverk, omgitt av en kjede
av 14 sammensluttede hender.
I 1907 ble dessuten 28 000 tokroner stilt til Forsvarsdepartementets
disposisjon til utdeling til militærpersoner av hær og
marine som 1905 var utkommandert til grensevakt m.m. Disse tokroner
hadde samme preg som de andre minnemynter, men med en kavalerisabel
sammenstilt med to korslagte geværer med påsatt bajonett
under '1905'.»
Gjetergutter i perioden 1900–1915
Maret og John L. Sæthers sønner Lars, Johan og Sigurd gjette i guttedagene
på Honnstadsetra, som tilhørte Jomannsstua på Honnstad.
(Ref. Nils Aalmo, 2003)
Det finnes også en eldre skriftlig kilde som forteller hvilke setrer guttene var gjetere på ett og samme år, året 1909. Den yngste i søskenflokken, Arne, skrev nemlig om brødrenes gjeting i boka Når himmelen svarer, utgitt i 1957. Her nevnte han at i 1909 var Lars (14 år) på Harangsgardens seter, mens Lorentz (12 år) og Johan (10 år) gjette på setrene til hver sin gard på Honnstad. De to yngre brødrene Magnar (9 år) og Sigurd (7 1/2 år) gjette på Utigardsetra for den tredje Honnstad-bonden, Lars Honnstad. Denne setra ligger i Breiskaret innerst i Vindøldalen, Trollheimen. Den kalles i dag Indre Breiskarsetra. I boka skriver Arne at de to guttene på sju og ti år en dag ble bønnhørt og reddet da de i et forrykende tordenvær ikke klarte å ta dyra heim til setra om ettermiddagen, men måtte overnatte sammen med dyra i friluft. De la seg godt inntil bjøllekua og varmen fra henne. I seterskjelet er det flere daterte, veggmonterte navnespildrer som viser navna til Magnar, Sigurd og den eldre broren Lorentz. Den ene navnespilderen har navna til Magnar og Sigurd, samt datoen 24.7.1911. Da var guttene henholdsvis 11 og 9 år.
Det siste året det vart setra på Stølssetra innerst i Vindøldalen, var i 1910, og da var Lorentz J. Sæter gjetargut. (Kilde: Hans Hyldbakk, Setrane i Surnadal)
