Surnadalsøra
Nordmøre • Norway
Av Jon Arne Storflor Sæter

Surnadalsøra sannsynligvis mellom 1900 og 1911.
Surnadalsøra trolig i begynnelsen av 1900-tallet, med overveiende sikkerhet før 1911, året Rannei og Peder kom tilbake fra Amerika. Bildet er hentet fra et postkort adressert «Ranei Øie, adr. J. Sether». (Levert av Johanne Sæter)

Surnadalsøra ca. 1910.Surnadalsøra trolig i begynnelsen av 1900-tallet. Bildet er hentet fra et postkort poststemplet «Surendalen 22.12.2011». (Levert av Johanne Sæter)


Surnadalsøra 1913. Bilde fra postkort (Levert av Johanne Sæter)

Før Surnadalsøra ble utbygd i slutten av 1800-tallet, eide Setergardene hele det området som i dag kalles Surnadalsøra. Matstua på Setergarden hadde de sentrale delene av Øra. En rekke av etterkommerne fra Matstua satte preg på Øra og forretningslivet her under Øras framvekst til distriktssentrum fra slutten av 1800-tallet. Den mest sentrale av disse var John L. Sæther ( f. 1855). Han vokste opp på Matstua, men etablerte seg på Matstuas grunn på Øra i 1898 sammen med sin kone Maret (døpenavn: Maret L. Øie, f. 1873). Her startet John bl.a. blikkenslagerverksted og landhandel i kolonial, manufaktur etc. En utførlig presentasjon av Maret og John finner du her.

Den virkelige pioneren på Surnadalsøra, var imidlertid Marets morbror, I. A. Grimsmo. Han flyttet hit fra Kroken på Grimsmo i 1868 og var den første som etablerte forretningsdrift på Øra. Før ham hadde det bare vært to husmannsplasser her.

Øra før den vart bebygd
I følge Hans Hyldbakks bok «Heimar i Surnadal II» var Surnadalsøra opprinnelig navnet på bare den delen av Øra som lå på Indre Skralthaugs grunn. Surnadalsøra var altså garden Indre Skralthaug med strandstedet der Elias Salling hadde vertshus og handel og der lensmann Wichberg og senere Rasmus Øye var enerådende herrer.

Det vi i dag kaller Surnadalsøra, lå på grunnen til Setergardene (Nedre Sæter) og strekker seg fra Trongstigen og Hamna ut til grensa mot Indre Skralthaug.

Det var ingen bosetting på Øra i gamle dager, med unntak av de gamle husmannsplassene Trongstigen og Lykkja. Hyldbakk skriver: «Kvar dei hadde jorda si må gudane vita, men at dei var velstandsfolk syner alle gamle dokument. Det var vel fisken og sjøfarten som var hovudsaka.» «Den 24. juni 1857 vart det halde utskifting over dei to gamle plassane Trongstigen og Lykkja, som da utgjorde heile sandstrekninga langs elv og fjord der Øra seinare vart bygd og busett. I denne utskiftinga vart teigane austafrå og vestetter delt såleis på Sæter-gardane at Utistua, Matstua, Innestua og Midtgarden fekk teigane sine etter kvarandre.»

Øras glanstid
Surnadalsøra 1937 – et år før Øra-brannen.
Surnadalsøra på postkort utgitt 1937, året før Øra-brannen. (Levert av Johanne Sæter)

Pioneren på Surnadalsøra var som sagt I. A. Grimsmo. I «Heimar i Surnadal II» skriver Hans Hyldbakk:

«I 1868 kom I. A. Grimsmo fra Kroken på Grimsmo og bygde seg opp handelsstad og sette i gang mange slag verksemder på Øra, og omlag same tid vart det stor etterspurnad etter fiskekassar til Rio og Brasilia. Å arbeide fiskekassar vart ein stor heimeindustri oppover dalføret. Rindalingane hadde da ikkje slik sykje etter Trøndelag, men kom med fiskekassane sine nedover til Øra i store karavaner, ofte 40 lass i gongen. Dei skulle ha varer med heim til Rindal, og denne rindalshandelen var eit kjærkome tilskot til livnæringa åt dei mange handelsmennene som etter kvart etablerte seg her på Øra.

Etter kvart som bilane frå 1912 av tok over samferdsla mellom by og land, vart det slutt med transitten over Surnadsskaia. Men til all lykke for Øra fekk da Surnadal Billag sin endestasjon med garasje og verkstadsbygg her på Øra. Og dette saman med Surna Emballagefabrikk har vore med og halde liv i den gamle Øra, som no (1968) skyt nye knoppar innover Sætergrenda.»

Surnadalsøras glanstid varte fram til ca. 1980. Det var blitt alvorlige plassproblemer på den smale elvebredden langs Surna hvor Øra ligger, og Skei overtok som kommune- og distriktssentrum.

Ørabrannen i 1938
Surnadalsøra etter brannen i 1938. Branntomt.
Branntomta etter storbrannen på Surnadalsøra i 1938.
Leggmerke til at Bedehuset oppe til høyre i bakken på det første bildet var det eneste huset som berget i brannen.

I 1938 ble Øra utsatt for en brann som la de sentrale delene av bebyggelsen i aske. Brannen startet i ei brygge langt ute på Øra. I snøvær og storm spredte ilden seg raskt fra hus til hus i den mørke marsnatta. Otto S. Sæter, som den gang var bare 6 år gammel, fortalte hvordan han gjennom vinduet så flammehavet komme – et skremmende syn han aldri glemte. Faren, Sigurd, reddet ut gjenstander fra familiefirmaets lokaler på Elvestad. Ottos mor, Agnes, reddet ut ungene og ting fra Bergli – huset de bodde i lenger oppe i lia.

500 hundre mennesker bodde på Øra. Ingen av dem omkom i brannen, men de fleste på Øra mistet sine heimer og arbeidsplasser. Før brannen var Øra dominert av trebrygger og idylliske trehus langs ei smal gate. Mange av husa hadde hager med busker, og epletrær klamret seg inntil veggene på enkelte av husa. Gjenreisningen startet umiddelbart. (Ref. Otto S. Sæter, 2003)

Da Maret Sæther kom opp på bakken ovenfor husa, kom hun på at hun ville redde fire smågriser familien hadde. Hun sprang tilbake, puttet grisungene i forkleet sitt og bar dem til Lunheim (ref. Otto Sæter, 2003).

Den nye Øra etter oppbyggingen etter brannen

Surnadalsøra etter krigen, trolig i 1950-åra.
Bilde fra Surnadalsøra etter krigen, trolig i 1950-åra
(Bilde fra postkort levert av Johanne Sæter)


STARTSIDE