Av Ingar Hagen

Vi vet ikke hva det sto skrevet i stjernene da Lars Sæter så dagens lys i Surnadal på Nordmøre. Han vil sikkert smile overbærende til hele denne tankegangen om stjernekonstellasjoner, og vi smiler gjerne med ham. Derimot står det skrevet adskillig om ham i selve den livsbane han har staket opp til i dag, – med Lars Sæters egen håndskrift.

Hva det nå kan være i ordtaket om trønderen som det må mer enn en kule til, så gjelder det iallfall Lars Sæter. Det vil si, strengt tatt er han jo ikke trønder men nordmøring. Men vi håper nordmøringene ikke tar det ille opp når vi sier at de har nøyaktig samme folkelynne og legning som trønderne. I hvert fall gjelder det Sæter. Han er et stykke Dovrefjell, stø og rolig med begge ben på jorden. I tillegg til dette naturgitte har han en fast forankring i det evige, det oververdslige, som framfor alt gir ham støheten og sikkerheten.

Man har diskutert hvorvidt vi har forlatt ”den haugianske linjen” i vår tid. Vi skal ikke fordype oss i det emnet. Men så langt jeg kjenner haugianismen, tror jeg man vanskelig kan finne en bedre og mer treffende moderne oversettelse av den haugianske linjen enn – Lars Sæter. Sæter er ekte haugiansk-pietistisk i hele sitt fromhetsliv. Han hører hjemme hos bedehusfolket framfor alle andre steder, men er derfor på ingen måte ukjent med kirkeveien, ganske som de gamle haugianere. Tilværelsens alfa og omega er selve Gudsforholdet.

Men det betyr ikke at så faller alt annet ut av bilde. Mange har den forskrudde oppfatning av pietisten at han må være verdensfjern og henge med hode. Det er sannsynligvis intet håp om at denne oppfatningen skal forsvinne fordi det naturlige
menneske nå engang aldri fatter det egenartede ved troens liv.

Verdensflukt er en fremmed og unaturlig livsform for haugianeren og pietisten Lars Sæter. Han er tvertom levende interessert i alle sider av vårt folks liv, og nettopp ut fra sin ”haugianisme”, pietisme, – kort sagt sin kristne tro.

Med dette har vi antydet selve det mønster som Lars Sæter er formet etter. Men detaljutformingen er hans egen, og den er både sterk og klar i streken.

Hans første steg ut i en noe større verden tok han opp til Fredly ungdomsskole i Trondheim. Det ble ikke bare det første men også det avgjørende steget. Her ble hovedretningen lagt for hele hans livsbane: Han måtte ta personlig stilling til den kristendom han hadde fått med seg på ferden som sin fedrearv fra indremisjonshjemmet på Nordmøre.

Den ytre livsbanen derimot var enda ikke lagt. Et akademisk studium var det første som begynte å spøke i hjernen. Sammen med en god venn fra ungdomsskolen – Johannes Smemo – dro han til middelskolen på Volda. Og derfra skulle ferden sammen gå videre til gymnasiet. Men her grep et lite tannhjul fra virkeligheten inn i hans liv, og han ble ”revet med” i forretningslivet på hjemstedet. Og det ble senere vanskelig å rive seg løs for videre skolegang. Dermed tok de to venners veier hver sin retning, – inntil de i dag meget godt kan sies å møtes igjen: den ene sitter som ordinert biskop i Oslo, den andre som uordinert legmannsbiskop i Trondheim. For det er han i virkeligheten blitt som så mange sterke ledende personligheter i det frivillige kristelige arbeid.

Så kom byggmester Johan Wisløff på besøk i barndomshjemmet. Han holdt nettopp på med å mobilisere kristenfolket til reisning av bibelskolen i Oslo. Det ble et nytt vendepunkt for Sæter. Wisløff vervet i ham en av de første elevene. Og menneskekjenner som Wisløff var, slo han snart den unge mannen på skulderen: Du skal bli ungdomssekretær i Indremisjonsselskapet. Og det ble han.

I 1927 kalte Trøndelag Indremisjonskrets den 27 år gamle sekretæren til kretssekretær. Det skulle vise seg å være et godt valg. Oppgaven var ikke lett, blant hans forgjengere tellet man noen av de beste legmenn Trøndelag har hatt. Men Sæter ble en verdig etterfølger, både som taler og byggmester.

Når Sæter befinner seg på talerstolen, er det liten sjanse til å duppe av. Hans rørslige skikkelse tar preg av den indre kraft og varme, hele mannen kan til tider gløde og gnistre. Kraftfulle satser smeller i veggene når han når klimaks. Han er i virkeligheten en stor folketaler med sin uforfalskete trønderske aksent. Han taler inspirert og aktuelt. Det kristne ansvaret er for ham på ingen måte begrenset til evighetssiden som visse folk i sin tid henviste prestene til å omgåes. Han kaller kristenfolket til ansvar for hele folkets liv. På dette punkt er det noe profetisk-inspirert over ham: Han får unge til å se syner og gamle til å drømme drømmer, som skrevet står.

Lars Sæter liker å bygge, skape nye muligheter for kristen påvirkning av folkelivet. Han bygger kafeer og hoteller, han reiser en kristen dagspresse i Trøndelag, han utbygger et kristelig folkeparti for å øve innflytelse på det politiske liv. Det er ikke det området av folkets liv han ikke interesserer seg for – alt med det formål å skape større muligheter for evangeliet. Det er ikke alle som liker byggmester Sæter slik, de synes han tråkker i deres spesielle bedd, - det gjelder ikke minst hans politiske interesse. Men det tar Sæter med stor ro, ja det er ikke fritt for at han simpelthen liker litt stridsgny. Den store stillheten som er idealet for mange, – også i kirkeliv og kristenliv, ligger ikke for ham. Der det er liv må det være bevegelse og kamp.

Mot slutten av 30-årene legger plutselig Lars Sæter om den ytre kursen, til atskillig overraskelse for mange. Han trekker seg tilbake som sekretær for indremisjonen og blir noe så utenfor strekene som disponent for et oljefirma i Trondheim. Hva var det for et merkelig krumspring, spurte mange? De som imidlertid kjente ham noe nærmere, fant snart den indre sammenheng, og den var så god som man kunne ønske den. Sekretærarbeidet kan overtas av mange, bare byggevirksomheten fortsetter. Og i sin høyst borgerlige stilling gir Sæter seg rikelig anledning til å bygge videre. Hvor mange ting han nå har mellom hendene har jeg ingen oversikt over, men mange er det i hvertfall. Og han står midt oppe i sin manndoms fulle kraft.

Det er mulig at mange har fått inntrykk av – kanskje også av denne artikkelen – at Lars Sæter ikke har noen vansker å kjempe med, som vi andre. – Det er en misforståelse. Han er vel fortrolig med dem. Det er bare det at han har sånn sig i seg at han ikke lar seg stanse. Han skal igjennom dem, og han kommer igjennom. For ham har ordet full gyldighet at vanskene er til for å overvinnes.

Det urokkelige trønderske siget i ham kan han takke meget for, men det gir ikke den egentlige forklaring. Den finnes i den indre brann som ingen kan slukke. Her ligger ”hemmelighet” ved Lars Sæter. Og det er herlig med folk som brenner.

TILBAKE

STARTSIDE