Krigsårene i Oslo – og årene som fulgte
Johanne Storflors elevkull ved Ullevål sykehus i 1941
|
Krigsårene i Oslo – og årene som fulgte
|
|
|
|
|
|
|
Krigsutbruddet og det første krigsåret opplevde jeg hjemme på Storflor i Stjørdal. Det er beskrevet her på Storflor-nettstedet. I mai 1941 reiste jeg til Oslo for å utdanne meg som sykepleier ved Ullevål sykehus. Slekt og venner syntes det var rart at mor og far lot meg reise dit under krigen, men de ville at jeg skulle få meg utdannelse, og det er jeg glad for. Hver gang flyalarmen gikk, og jeg var i byen, måtte jeg springe til sykehuset og hjelpe til med å flytte pasientene ned i kjelleren. Da jeg sprang gjennom de folketomme gatene, hadde jeg et hvitt, bredt armbånd med Ullevål sykehus’ merke som viste at jeg tilhørte helsepersonellet der. Alle vinduene på sykehuset var blendet med svarte gardiner fordi tyskerne ville mørklegge hele byen. Hensikten var at engelske fly ikke skulle kjenne seg igjen og dermed finne sine militære bombemål. Utenfor sykehusvinduene var det under hele krigen montert tykke planker for å verne mot granatsplinter etc. Under sykehuset var det kjellerrom og underjordiske ganger mellom alle avdelinger. Hit tok vi de pasientene som var mulig å flytte på. Krigen stoppet importen av mat til Norge, og tyskerne regulerte landets jordbruksproduksjon og la beslag på det meste – iallfall det beste. Vi fikk rasjoneringskort som sa hvor mye vi kunne kjøpe av klær, sko, mat og så videre, og det var ikke mye. En gang stod jeg i ei lang kø bare for å kjøpe en pakke Marie-kjeks på fabrikkutsalget nede i byen. Det opplevdes stort da jeg fikk sendt en pakke med klær fra Hulda – ei ungdomsvenninne av mor bosatt i Sverige. På sykehuset gikk middagsmaten nesten utelukkende på fiskeretter, bl.a. klippfisk og fiskepudding. Kokt kålrabi fikk vi mye av. Kjøtt manglet helt. Jeg husker at ei venninne som var fra gård, fikk sendt noe kjøtt. Jeg ble bedt på besøk, og vi kosa oss skikkelig med maten. Melk hadde vi heller ikke. Som blodgiver fikk jeg derimot melk i tre uker etter hver gang jeg gav blod. Melk var en viktig motivasjonsfaktor for at jeg ble blodgiver. Importvaren kaffe var totalt fraværende. I stedet gikk det på kaffeerstatning. Denne var laget av brent korn og smakte ikke godt. I pliktåret etter min utdannelse som sykesøster jobbet jeg ved Josefinegaten fødeavdeling nede ved Bislett. Jeg bodde på hybel i Hammerstad gate ved Kirkeveien. Det var fortsatt krigstid. Jeg husker jeg forsov meg en gang jeg hadde nattvakt. Jeg våknet etter midnatt, og ingen trikk gikk lenger. Det var langt til fødestua – farlig var det også å gå i gatene om natta. Jeg måtte ha drosje for å komme meg dit, men nattestid fikk en ikke drosje unntatt ved øyeblikkelig hjelp. Jeg ringte drosjesentralen og sa at jeg måtte på fødestua øyeblikkelig – underforstått at jeg var gravid. Da drosjebilen kom, tok jeg på meg ei vid kappe og satte meg inn. Sjåføren kjørte meg så fort han bare kunne til fødestua!
Tyskerne ville ha kontroll med nordmenns bevegelser under krigen. Dette grensesonebeviset gav Johanne rett til å ferdes i heimtraktene i øvre Stjørdal i Trøndelag. |
|
|
|
To bilder av Johanne fra en av mange skiturer til Nordmarkskapellet Turer til Ruth på Kongsberg Når jeg ville besøke min søster Ruth på Kongsberg, måtte jeg søke den tyske okkupasjonsmakten om reisetillatelse med toget og begrunne behovet for reisen. Kun søknader om sykebesøk eller liknende ble innvilget. Ruth var sykepleier og bodde på hybel på sykehuset. Jeg søkte kun én gang, og da med begrunnelse om å få besøke min søster «som ligger på Kongsberg sykehus». Søknaden ble innvilget idet de trodde Ruth var pasient! Det lengste jeg kunne få kjøpt billetter til uten å søke, var til Drammen. Den metoden jeg pleide å benytte for å komme helt til Ruth på Kongsberg, var å kjøpe billett til Drammen. Da toget ankom der, sprang jeg ut og kjøpte billett til Hokksund og skyndte meg inn på toget igjen. For at konduktøren ikke skulle kjenne meg igjen, skiftet jeg plass og byttet noen klær. En person i Ruths vennekrets i Kongsberg tok toget fra Kongsberg til Hokksund og møtte meg der med billett. Jeg reiste til Kongsberg sammen med denne medhjelperen. Freden
Jeg hadde nattvakt ved Josefinegaten fødeavdeling
på fredsdagen 8. mai 1945. Jeg lå og sov på formiddagen
i min hybel og ble vekket av min vertinne som banket på døra
og ropte: «Frøken Storflor, frøken Storflor –
du må stå opp. Det er blitt fred!» Da jeg så ut
av vinduet, vaiet norske flagg fra alle balkonger. Det var fullt av folk
som sprang rundt i gatene og ropte hurra og var så glad. |
|
|
 |
| Fredsglede
i 1945 Johanne på Slottsplassen i Oslo sommeren 1945, hvor hun sammen med tusenvis av andre sangere sang for den nylig hjemkomne kongen. Johanne er avmerket nede til venstre. Forstørr utsnitt av Johanne ved å klikke på bildet. |
Fredsmarsjen Johannes deltakernål fra Fredsmarsjen i Oslo, 1945 |
|
|
|
Tidslinje i 1930– og 1940-åra Tidslinje basert på vitnemål og attester: • Flormo folkeskole, utskrevet som avgangsberettiget den 12. juni 1933 i følge vidnesbyrd Etterkrigstida Under pliktåret på Ullevål sykehus fikk jeg problemer med nattesøvnen som følge av sykepleiernes turnus, som bestod av nattvakt fire uker av gangen. Jeg ønsket å komme meg over i jobb på et legekontor og tok derfor tilleggsutdannelse i form av bl.a. maskinskriving i Oslo. Samtidig gikk jeg også på kurs i kunstmaling hos frøken Heyerdahl. På ferie hjemme i Trøndelag i 1946 traff jeg Arne Sæter på Det Norske Misjonsselskaps sommerskole i Orkdal. Vi fattet interesse for hverandre og holdt etter sommerskolen kontakt uten at noen visste om det. Vinteren 1946–47 gikk jeg på NMS' bibelskole i Meldal, hvor Arne kom for å holde bibeltimer som ungdomssekretær i NMS. Dermed traff jeg Arne også her, men kontakten mellom oss holdt vi fortsatt hemmelig fordi vi ennå ikke hadde innledet noe forhold. Tilbake til Storflor Etter bibelskolen bodde jeg heime på Storflor i Hegra, øvre Stjørdal. I denne tida besøkte Arne og jeg hverandre på Storflor og hos Arne i Trondheim. Arne hadde hybel hos Margrete og Håvard Farstad i Klostergata på Øya. Margrete var Arnes søster. I mars 1947 satte Arne og jeg på oss ringer og forlovet oss på Storflor. Like etter krigen var det dårlig tilgang på gull, og gullsmeden sa vi måtte skaffe det selv skulle det bli forlovelsesringer. Arne og jeg besøkte Mali og Gunnar Østkil, som vi visste hadde gullmynter. Gunnar var min fars onkel (farbror), vokste opp på Storflor og kjøpte gården Øystre Østkil. Hos Mali og Gunnar ble det to mynter på oss, og halvparten av den ene gikk med til å lage ringene. Myntene var to dansk-norske kurantdukater i gull fra 1760 og 1761 og hadde inskripsjonen «Frideric V». Vi giftet oss lørdag 9. august 1947 i Floren kapell. Bryllupet ble feiret på Storflor – i tre dager til ende. Det var mange flinke sangere i bryllupet, og vi laget et sangkor som jeg dirigerte. Andredagen hadde bryllupsgjestene bilutflukt til Meråker. Ved Meråker aldersheim stilte vi opp på gårdsplassen og sang for de eldre. En spesiell hendelse skjedde dagen før bryllupet. Gjestene fra Arnes slekt på Surnadalsøra kom med egen buss. Bror til Arne, Johan Sæter, var sjåfør. Ved Østkil i Sona (mellom Hegra og Flora) gikk vegen gjennom et gårsstun og en låve. Koffertene var plassert på takgrinda. Johan var noe i tvil om bussen var lav nok til gå gjennom, men sa: «– Jeg tror det går!». Like etter fløy kofferter med klær og bryllypspresanger gjennom lufta. Mange av koffertene ble ødelagt, og kjoler og presanger spredte seg hulter til bulter ut over gårdsplassen. Arnes bror, Sigurd, hadde sølvsmedbutikk i Surna, og det var derfor mye sølvtøy blant presangene. Hvert eneste sølvtøyetui ble ødelagt, og vi måtte bøye ut enkelte skjeer etter den harde medfarten. Arne hadde lånt med seg et 16 mm filmkamera fra Misjonsselskapet (NMS), men til alt hell viste det seg at bare lokket på kamerakassen ble revet av – kassen med kameraet stod uskadd tilbake på takgrinda! De tre bryllupsdagene ble filmet, og filmen eksisterer den dag i dag. Etter krigen var det vanskelig å få seg husrom i Trondheim, hvor min mann Arne hadde arbeid som ungdomssekretær i NMS. Vårt første barn, Odd Jostein (f. 11.11.1948), fikk derfor sine første to barneår på Storflor. |
|
|
 |
|
Gullpengene Johanne og Arne skaffet til forlovelsesringer i 1947 Heimdal I 1951 kjøpte vi enebolig på Heimdal i daværende Leinstrand kommune, som ved kommunesammenslåing i 1964 ble en del av Trondheim kommune. Senere på året kom Eldbjørg til verden (f. 7.6.1951). I 1956 fikk vi Jon Arne (f. 11.5.1956), og året etter Bjarte (f. 3.9.1957). Rindal Sommeren 1958 flyttet vi til Rindal, hvor Arne ble sokneprest, senere prost. Arne var aktiv i politikken og ble ordfører i Rindal for Kristelig Folkeparti. Perioden 1969–73 var han stortingsmann og bosatt i Oslo. Familien bodde på prestegården i Rindal. I kortere perioder bodde også jeg i Oslo. I tida i Rindal var jeg selv husmor, med enkelte vikariater som lærer. Fjorten dagers tid før Arne døde høsten 1973, flyttet vi tilbake til vår bolig i Ringvålvegen 23 på Heimdal sør for Trondheim. Her arbeidet jeg som sykepleier ved Ringvål sykehjem inntil jeg gikk av med pensjon. Johanne Storflor Sæter, 2002
|
