Storflor og Stjørdalen under krigen

Rester etter to krasjede tyske Junkers 88 krigsfly fotografert under eller like etter 2. verdenskrig. Bildet er trolig fra "flykirkegården" på Værnes. Bilde levert av Nils Flormælen

Under 2. verdenskrig i Norge (1940–1945) bestemte tyskerne at det ikke var tillatt for sivilbefolkningen å være i besittelse av skytevåpen. De som ikke gav fra seg våpnene, kunne bli arrestert. Min far, Ole J. Storflor, hadde en revolver han brukte ved slakting av griser, og den ville han ikke gi fra seg. Jeg husker han satt på vedkassen i kjøkkenet og smurte den inn med gris (tyktflytende smøreolje). Etterpå surret han den inn i ei tøyfille. Han fikk broren min, Josef, til å gjemme revolveren oppi åsen ovenfor garden. Josef har fortalt at han gjemte den i ei butelle, dvs. ei tettvokst gran med mye bar. Da unntakstilstanden kom, viste det seg at vi skulle hogge skogen nettopp der. Tyskerne hadde satt skrekk i oss, og far gav Josef beskjed om å hente revolveren og kaste den Iverhølen. Det gjorde han. Revolveren ligger på Stjørdalselvas bunn den dag i dag.

Det var også forbudt å ha radio. De ble samlet inn av nazister og lagret i et stabbur på Kjeldbergnesset. Slik gikk det også med vår radio. Etter krigen fikk vi den igjen. Hos min onkel Nils Renå med familie på garden Renåen hadde de lurt unna en radio, og den var i flittig bruk. Josef forteller at han syklet dit og lyttet illegalt på nyheter fra London.

Nils Renå var gammelonkelen til Ove Øverkil, som forteller at Nils likte de tyske okkupantene svært dårlig. Nils ble en gammel mann på 101 år og døde i 1946. Ove forteller at mot slutten av sitt liv under krigen lå Nils i ei seng oppå loftet på Renåen, med åpen dør til trappa ned til stua. Fra senga kom det: – Jeg har bare ett ønske før jeg dør, og det er å skyte en høgerestående tysker!

Våren 1940, da tyskerne var her for å ta Hegra Festning, husker jeg at vi hoppet ut av senga om natta og gjemte oss bak senga når vi hørte de tyske flyene kom over oss. Hegra Festning var stedet hvor norske styrker holdt stand lengst i Sør-Norge da tyskerne okkuperte Norge i 1940. De som var på Festningen da tyskerne kom, skrev krigshistorie med sitt godt gjennomførte forsvar. Min tremenning Sverre Storflor, sønn av Hågen Storflor på Kilneset, kjempet på Hegra Festning i aprildagene. (Sverre Storflor meldte seg tidlig for øverstkommanderende på Festningen og tjenestegjorde der fram til det hvite flagget ble heist 5. mai. Red. anm.)

Sverres bror, Olaf Storflor, mobiliserte ved stasjonsområdet i Hegra før tyskerne kom dit. Olaf deltok i kampene nede i Hegra 15. april i forsvaret av Hegra Festning. En annen tremenning av meg, Peder Hofstad fra garden Øystre Østkil, falt i den samme trefningen. (Peder Hofstad var egentlig stasjonert på Hegra Festning, men ble sendt ned til området ved vegbrua i Hegra for å bidra der. Peder Hofstad falt da dekningsstyrken han var med i, kom i kamp med tyskerne der. Red. anm.)

(Oppgaven for de norske styrkene ved Hegra vegbru 15. april var å hindre tyskerne i å komme over elva. Fra sørsida sprengte de norske soldatene brua rett foran føttene på de tyske styrkene. Tyskerne prøvde da å ta seg over elveisen ved brua, men ble stoppet av nordmennene. Så gjorde tyskerne omgående bevegelser over på elveisen lengre opp og lengre ned og angrep nordmennene fra sidene og delvis bakfra. Dermed måtte nordmennene trekke seg tilbake fra Hegra vegbru og videre opp Festningsvegen til de kom i sikkerhet bak norske soldater som lå og ventet på tyskerne med mitraljøse og gevær ved en forhugning der. Det kom fire tyskere, men de ble stoppet. To tyskere falt, én ble såret og tatt til fange, den siste ble lettere såret og kom seg unna. Ingen falt på norsk side under denne trefningen. Disse detaljene baserer seg på intervjuer av deltakende norske soldater i bok av Sigurd Magnar Røvik. Red. anm.)

Også en annen tremenning av meg falt i aprildagene 1940. Det var Mads Berg, sønn av Rakel og Einar Berg, Hegra. Han falt sørpå et sted. (Mads Berg tilhørte 4. gardekompani og falt i nærkamp med tyske invasjonsstyrker på Lundehøgda, Ringsaker, den 21. april 1940. Red. anm.)

Min klassekamerat i folkeskolen, florbyggen Kåre Myran (f. 13.1.1919), falt under krigen mens han var stasjonert som pilot på Island. Kåre og jeg var bare venner, men han tok kontakt før han flyktet over Nordsjøen og ba om å få med seg et bilde av meg. Han skrev tilbake og sa at han alltid hadde bildet i lommeboka, og at jeg var skytsengelen hans. (Kåre Myran flyktet med båt fra Vigra til Skottland i 1941, fikk pilotutdannelse i Canada, og ble stasjonert på Island. Han ble savnet etter et flyoppdrag over Nord-Atlanteren 5. november 1942. Detaljerte opplysninger om Kåre Myran og hans innsats under krigen, last ned Hans Olav Løkkens pdf-artikkel om Kåre Myran på på www.historiefortelleren.no. Red. anm.)

Min eldste søster, Birgit, ble gift med Håkon Fuldseth under krigen. Håkon hadde gård like under Hegra Festning. Håkon, som var ungkar ved krigsutbruddet i 1940, hadde en utrygg tilværelse på dagene med granat- og bombeeksplosjoner ikke langt unna garden.

(En dag falt det ei tysk bombe på jordet bak fjøset på Fuldset. Til alt hell detonerte den ikke. Tyskerne grov ned bomba og sprengte den. Ref. Målfrid og Per Fuldseth, 2004. Red. anm.)

Våre nærmeste slektninger på Stjørdalen (Stjørdalshalsen) evakuerte under krigsutbruddet til Storflor for ei kort tid.

I mai 1941 reiste jeg til Oslo for å utdanne meg til sykepleier og ble der resten av krigen. Minnene fra denne tida kan du lese om her.

Johanne Storflor Sæter, 2002

Mer om Storflor og Flora under krigen finner du i Josef Storflors artikkel «Fra gamle dager på Storflor».