Arne Sæter under 2. verdenskrig

Arne Sæter ca. 1940

Av Jon Arne Storflor Sæter

Jeg er nå i sluttfasen med innsamling av informasjon om min fars krigsdeltakelse.
Har du opplysninger som kan være til hjelp, ta kontakt!
Jon Arne Sæter Tel 928 99 044 E-post: jon.arne.sater@gmail.com

Sist oppdatert: Trondheim 3.10.2019

Min far, Arne J. Sæter (f. 21.8.1913, d. 1973), vokste opp på Surnadalsøra på Nordmøre. Han tjenestegjorde under krigshandlingene i april 1940 og var motstandsmann i Sivilorganisasjonen i Trondheim i 1944–45. Historien om ham forteller om en ung mann som tok ansvar og stilte opp for fedrelandet både under krigshandlingene april 1940 og deretter i hjemmefronten under den tyske okkupasjonen.

Da Arne Sæter døde i 1973, var jeg bare 17 år. Arne fortalte lite om sine opplevelser som deltaker i krigen i april 1940 og skrev aldri ned noe, til tross for at han i løpet av livet forfattet en håndfull bøker om kristne temaer. Han snakket mer om da han var med i Sivorg 1944–45, og fra denne tida samlet han skriftlig materiale og minner som gir et bilde av hverdagen og noe han var med på.

Det jeg her skriver om fars krigsdeltakelse i aprildagene 1940, bærer preg av at jeg ennå vet lite om hvor han tjenestegjorde. Jeg har gjort forsøk på å finne svar i noen statlige arkiver – her står fortsatt mye arbeid igjen. Å spore opp hans rulleblad vil være avgjørende, noen jeg ennå ikke har lyktes i.

Militærtjeneste og krigsdeltakelse 1938–1940

Arne Sæter ca. 1940	Bilde fra førstegangstjenesten. Arne Sæter står bakerst til høyre. Bildet er hentet fra Arnes fotoalbum, hvor hans bildetittel er: «Ein sundag på 'moen'».

Sykebærere i arbeid under førstegangstjenesten. Arne Sæter i midten med bar overkropp. Arnes bildetekst i eget fotoalbum: «Sjukeberarane i arbeid, 1938».	Sanitetsrekrutter under trening. Trolig er Arne ham som ligger bakerst av de to syke. Arnes tekst til bildet i eget fotoalbum: «Fikserbilete – Finn du Arne S.?»

Arne Sæter var den yngste av Maret og John L. Sæthers barn og den siste som flyttet permanent ut av foreldreheimen på Surnadalsøra. Våren 1934 tok han artium ved Orkdal landsgymnas, og ble etter det student i Oslo.

Oslo 9. april 1940
Krigsutbruddet kom halvannet år etter at Arne Sæter avtjente førstegangstjenesten i militæret sommeren 1938, og Arne var nå inne i sluttfasen av teologistudiet ved Menighetsfakultetet i Oslo. Han fullførte embedseksamen vårsemesteret 1940. Tyskerne invaderte 9. april 1940, og Arne mobiliserte. Etter krigsinnsatsen i aprildagene fortsatte han ved Menighetsfakultetet i Oslo og tok vårsemesteret 1941 praktisk teologisk eksamen. Under studiet bodde han på hybel hos ekteparet Hilda Petrine og Hans Peder Johannessen i Bjerregårdsgaten 1, 2. etasje, Oslo. Johannessen var av yrke inspektør (kontrollør) ved en telefonfabrikk.

Da tyskerne var i ferd med å invadere Oslo natt til 9. april 1940, tok kongefamilie, regjering og storting kl 0723 i all hast et ekstratog nordover til Hamar. Her vart det avholdt et stortingsmøte, og så gikk ferden videre til Elverum. På Elverum bestemte Stortinget at regjeringen skulle delegeres all dens makt inntil videre. Seint utpå kvelden og dagen etter dro stortingsmennene hver til sitt. Natt til 10. april reiste konge, kronprins og de fleste regjeringsmedlemmer videre til Nybergsund.

Oslo kringkaster meldte den 9. april fra kl 0730 og ut over formiddagen alminnelig mobilisering med 11. april som første mobiliseringsdag. Utpå ettermiddagen sendte Oslo kringkaster Vidkun Quislings ordre om at mobiliseringen skulle innstilles, noe Arne Sæter ignorerte.

Vår familie husker Arne fortalte at han skyndte seg ut av Oslo for å slutte seg til forsvarsstyrkene. Vi mener han sa det var med toget han dro. Det er ikke usannsynlig, og trolig ikke en sammenblanding med den kjente historiske hendelsen at de norske statsmaktene benyttet nettopp toget ut av hovedstaden tidlig om morgenen 9. april. Arne kom seg iallfall ut av Oslo.

Elverum 11. april 1940
Arne Sæter fortalte til sin familie at han kom under angrep fra tysk fly i Elverum og tilføyde: «Jeg kasta meg ned i den ene veggrøfta, og granater fra flyet slo ned i den andre» (Johanne, Bjarte og Jon Arne Sæter 2003). Dette er alt familien kan huske Arne fortalte av krigshandlinger han var involvert i. Den eneste dagen Elverum vart bombet, var 11. april 1940 (ref. bokserien Norge i krig 1940). Vi vet ikke med sikkerhet om denne hendelsen skjedde før eller etter at Arne hadde trukket i uniform. Det er en kjent sak at mange nordmenn var i ferd med å mobilisere på Elverum da bombingen skjedde. Kanskje var Arne en av disse? Målet for bombingen var kongefamilien og regjeringen. Samme dag bombet tyskerne Nybergsund i samme hensikt. Det var i Nybergsund kong Haakon og kronprins Olav oppholdt seg denne dagen, og historien om da de søkte tilflukt i skogen under bombeangrepet, er en av de mest kjente hendelser fra krigen i Norge i 1940.

Hvor trakk Arne Sæter i uniform – og i hvilken militær enhet?
Det er ikke kjent hvor og når Arne Sæter trakk i uniform. I likhet andre surndalinger kan Arne ha hatt Trondheims-området som oppmøtested ved mobilisering. Her hadde Sør-Trøndelag infanteriregiment IR 12, Feltartilleriregiment AR 3 og Trøndelag ingeniørbataljon oppsetningplasser. Men Trondheim vart hærtatt allerede 9. april. En kunne vente tyskerne når som helst ved alle militære oppsetningsplasser og lager i og like utenfor Trondheim by, og en anså det vanskelig å mobilisere soldater her og få fraktet utstyret vekk fra Trondheim. Folk som møtte opp for å trekke i uniform 9. april, vart møtt av norsk befal med beskjed om å gjøre vendereis og avvente nærmere ordre. Som et unntak lyktes det å få ut en del uniformer og utstyr før tyskerne tok kontrollen over magasinet til IR 12s landvernbataljon ved Nypan i Leinstrand. Dette utstyret vart brukt til å sette opp to tropper av bortimot 100 mann som samlet seg 11. april ved Berkåk. Den 13. april hadde flere menn kommet til der, og det lot seg gjøre å organisere de mobiliserte i to kompanier. Den 19. april hadde det økt til en redusert bataljon på 354 mann (Berkåkbataljonen).

Oberstløytnant David Ebbesen i Kristiansund tok initiativ til å mobilisere en bataljon (III/IR 11) med soldater fra Nordmøre. Denne benevnes gjerne som Nordmørsbataljonen. De utkalte soldatene fra Nordmøre var av rekruttårsklasse 1936 og var avskåret fra å mobilisere i og med tyskernes okkupasjon av Trondheim. De som vart utkalt i Surnadal, tilhørte i hovedsak infanteriregiment nr. 12 (IR 12). I følge dagboka til Arnes sambygding og tremenning, Kåre Ree, vart det gitt beskjed om oppmøte på Øye skole i Surnadal for mobilisering, men få møtte opp. Avreise fra Surnadal vart satt til 20. april, da omtrent 30 mann fra bygda reiste med lastebiler. Ledere var løytnant Bævre, J. Søyseth og Olaf Ranes. Ferden gikk til Veblungsnes ved Åndalsnes, hvor de ankom Setnesmoen for organisering og utlevering av uniformer og utstyr 21. april. Vel 300 mann møtte fra Nordmøre. I tillegg mottok Nordmørsbataljonen 150 sunnmøringer av årsklasse 1939 fra et ferskt øvelseskompani på Setnesmoen. En rekke av befalet var fra Surnadal. Bataljonslege var sanitetskaptein Sigurd Sæther (utflytta surndaling fra Kringla på Setergarden). 3. kompani hadde sekondløytnant Olaf Ranes (IR 13) som sjef og løytnant Bævre som administrasjonsoffiser. Løytnant J. O. Søyseth var administrasjonsoffiser i bataljonens mitralsjøetropp. Sersjant Glærum var en av troppsjefene i kompani nr. 1. Kompani 1 hadde løytnant S. Ranes (IR 12) som administrasjonsoffiser. (Det gjenstår å sjekke om også sistnevnte var fra Surnadal.)

Styrkene som vart mobilisert på Setnesmoen, tok i hovedsak vegen opp Romsdalen til Dombås og spredte seg her på oppdrag i flere retninger. To bataljoner av Møre-regimentet (I og II/IR 11) dro nedover Gudbrandsdalen, og etter kamper ved Dombås, Fåvang og Vinstra trakk de seg tilbake til Romsdalen.

Nordmørsbataljonen III/IR 11 vart stilt under kommando av major Alf Kjøs den 23. april. Den 24. april reiste kompani nr. 2 og mitraljøsetroppen med biler til Dombås for å overta vaktholdet der. Den 25. april vart resten av bataljonen sendt med tog til Dombås. Først vart løytnant Ranes med 50 skiløpere sendt til Hjerkinn for å melde seg for major T. Sandvik i Folldalen. Utpå ettermiddagen fikk bataljonen ordre om å fortsette til traktene rundt Ulsberg for sikre mot tysk framstøt fra Østerdalen over Kvikne. Et kompani steg av på Hjerkinn og meldte seg for major T. Sandvik i Folldalen. Da resten av bataljonen ankom Ulsberg 26. april, vart den underlagt obertsløytnant Eggan. Resten av 3. kompani gikk av på Hjerkinn med ordre om å oppsøke kompanisjef Olaf Ranes eller major T. Sandvik i retning Folldalen.

Det er liten grunn til å tro at Arne Sæter mobiliserte på Åndalsnes i Møre infanteriregiment IR11 eller på Berkåk i den improviserte IR 12-bataljonen oppsatt der 11.–13. april (Berkåkbataljonen), for da ville han nok ikke ha vært i Elverum 11. april. Mest sannsynlig mobiliserte han på Østlandet.

Kan Arne Sæter ha hatt oppmøtested for mobilisering sentralt på Østlandet fordi han ved krigsutbruddet hadde vært student i Oslo helt siden 1934? Ettersom det tyske angrepet kom så brått, møtte mange uansett ved nærmeste militære depot. Området Gardermoen–Trandum hadde de viktigste oppsetningsplassene i Oslos nærhet. Terningmoen på Elverum var en annen mulighet.

Som nevnt vet vi at Arne Sæter var i Elverum 11. april 1940 under bombingen der. Dit kan han ha kommet av forskjellige grunner, i eller uten uniform. Hvis han tok toget 9. april opp Gudbrandsdalen for å mobilisere i Trondheims-området, ville han ikke kommet lengre enn til Støren, hvor Haga bru var sprengt. Der ville han fått beskjed om at oppmøteplassene i Trondheims-området var besatt av tyskerne og at det ikke vart noen mobilisering der. Samtidig ville han blitt fortalt at man på Elverum mobiliserte styrker med 11. april som første mobiliseringsdag, og at man aksepterte frivillige som hadde andre oppmøteplasser. Det var nøyaktig hva som skjedde med Arnes sambygding Lars P. Mogstad da han ankom Støren sørfra med gudbrandsdalstoget for å mobilisere i Leinstrand ved Trondheim. Mogstad tok da et ekstratog via Røros sørover til Elverum og mobiliserte der. Slik kan også Arne ha havnet på Elverum 11. april. I så fall er det usikkert om Arne allerede hadde rukket å komme i uniform før han og Elverum ble utsatt for luftangrep fra tyske fly. Mogstad rakk ikke å trekke i uniform før utpå kvelden. Morgenen etter ble Mogstad tatt opp i det Lars P. Mogstad kaller «dr. Korvalds sanitetstropp», som bokverket Krigen i Norge omtaler som sanitetstroppen til sanitetsløytnant Erling Korvold, IR 5s landvernbataljon. Riktig etternavn er trolig Korvald. I Lars P. Mogstads bok Livsminne utgitt i 1979 blir krigsopplevelsene beskrevet i detalj, men Lars nevner ikke Arne Sæter i kapitlene om krigen, så det er lite trolig at de to surndalingene tilhørte samme tropp.

13. april fastsatte oberst H. S. Hiorth en foreløpig organisasjonsplan for Elverum-avsnittet. Slik jeg ser det, men det blir bare spekulasjoner, kan Arne Sæter ha tilhørt en av IR 5-bataljonene i Stridsgruppe Elverum, som hadde major T. Sandvik som sjef. Gruppen hadde denne inndeling i følge bokverket Krigen i Norge 1940 – Operasjonene i Glåmadalføret, Trysil og Rendalen – utgitt ved Den krigshistoriske avdeling, side 159:

1) I/IR 5, minus 1 geværtropp, sjef: kaptein Gaalaas
2) Landvernsbataljonen/IR 5 (foreløpig bare kp. 1 og kp. 4), sjef: major Lyche
3) 1. gardekompani, pluss 1 geværtropp av I/IR 5, sjef: kaptein Hagtvedt

Videre fortelles det i ovennevnte bok at sanitetsmajor Gunnar Johnson kom den 16. april og overtok ledelsen av sanitetstjenesten i Elverum-avsnittet (side 170). Arne Sæter var sanitetssoldat, så det ville ikke være usannsynlig at han fra da av kom under Johnsons kommando. Men vi har vel og merke ingen holdepunkter for at Arne virkelig var i sanitetstjenesten i Elverum-avsnittet, så igjen blir det bare spekulasjoner.

Hvor demobiliserte han?
Etter kapitulasjonen tidlig i mai 1945 kom Arne Sæter gående heim inn på Surnadalsøra. Hvor han vart dimittert, finnes det ingen beretninger om. Mobiliserte Arne på Østlandet og var i uniform på Elverum, kan dimittering ha skjedd i Gudbrandsdalen eller såvel som et sted på strekningen Kongsvinger–Elverum–Østerdalen–Røros–Sunndalen–Romsdalen.

Muntlige beretninger om hvor Arne Sæter var i april 1940
For å finne ut mest mulig hvor Arne Sæter tjenestegjorde i aprildagene 1940, spurte jeg i 2003 og de følgende åra ut eldre personer i slekta og Arnes omgangskrets. Svarene jeg fikk, spriker og viser hvor upresise og direkte feilaktige slike beretninger kan være når det har gått så lang tid fra hendelsene skjedde og fortellerne har kommet opp i en høg alder.

Først besøkte jeg den krigshistorie-interesserte Jon L. Sæter på Rykheim i Surna, sønn av Arne Sæters bror Lars. Han mente han hadde hørt at Arne på et tidspunkt skulle ha vært med og oppholdt tyskerne ved Haga bru. Denne brua går over Gaula like nord for Støren i Trøndelag. Ingen andre jeg seinere har vært i kontakt med, har bekreftet det Jon hadde hørt.

I følge Otto Sæter skulle sambygdingen Kåre Ree ha vært i følge med Arne Sæter i Elverum, hvor Arne fortalte han kom under angrep fra tysk fly (Otto Sæter 2003). Kåre vokste opp i Surnadal, var lærer for min mor Johanne på Høgtun og vart seinere prost i Tingvoll. Jeg snakket i 2003 med Kåre Rees enke, Fredrikke, bosatt i Surnadal, for å sjekke opplysningene fra Otto Sæter og finne ut om hun visste noe mer. Men hun hadde ikke hørt noe om at Arne var sammen med ektemannen under krigen. Hun fortalte at Kåre var ferdig tre-fire år før Arne med teologistudiet og arbeidet ved Høgtun ved krigsutbruddet. Først vart Kåre sendt til Romsdalen, deretter nedover Gudbrandsdalen. Etter kapitulasjonen leverte Kåre våpen og uniform på Sunndalsøra og kom heim i sivil, fortalte Fredrikke. Det er umulig at Kåre kunne ha vært i Elverum da Arne såvidt berget seg for granatene fra et tysk fly her. Kåre Ree skrev dagbok fra krigen, og Arne Sæter er ikke nevnt i denne.

Nils Aalmo, gift med datter til Arnes bror Sigurd, mente da jeg snakket med ham i 2003 at Øras pensjonerte baker Martinus Sæther var den eneste gjenlevende som kunne si noe om hvor Arne Sæter var de første ukene av krigen. Nils Aalmo avla derfor Martinus Sæther et besøk på Aldersheimen dette året for å finne ut hva han hadde å fortelle. Martinus fortalte at han selv tok seg til Åndalsnes for å trekke i uniform. På vegen dit gikk han gjennom Eidsøra i sivil – på rekke og rad med andre menn i samme ærend. Da hørte de et fly komme og gjemte seg i ei høyløe. Det viste seg å være en tysk jager. Etter at de fikk uniform og våpen på Veblungses, tok de vegen til Lesja og Dombås. Martinus havnet sammen med Kåre Ree. Han og Kåre Ree traff ikke Arne Sæter noe sted mens de var mobilisert. Martinus fortalte at han etter kapitulasjonen sjøl kom heim i uniform til Surnadalsøra.

Jeg hadde ikke flere eldre personer å spørre da jeg seinere i 2003 til min overraskelse skulle få nye og interessante opplysninger fra en atskillig yngre kar i Sæter-slekta, Lars O. Løseth. Da Lars gikk i slutten av ungdomsskolen (ca. 1965), fikk han ved en tilfeldighet høre noe om hva Arne Sæter opplevde i krigsdagene. Lars var innlagt på sykehus i Romsdalen for øyebetennelse, og her fortalte en medpasient at han var sammen med Lars Løseths onkel Arne Sæter i disse første ukene av krigen. Lars mener å huske at mannen fortalte at han og Arne kom borti noen trefninger i Lesja–Åndalsnes-traktene. Mannen fortalte at han og Arne vart beskutt og at de aldri hadde vært så redd noen gang som da kulene hvinte om ørene på dem.

Ettersom jeg gjorde disse utspørringene 60–70 år etter krigen, inneholder nok mange av svarene faktiske feil. Særlig vil jeg tro at noen av de utspurte personene kan ha sammenblandet det de har hørt om andre surndalingers krigsopplvelser med det Arne eventuelt har fortalt.

Søk hos Hjemmefrontmuseet og i Statsarkivet
Jeg antok at Hjemmefrontmuseet hadde dokumentasjon på hvor og hva Arne var med på i krigsdagene i 1940, og jeg henvendte meg dit i 2009. De henviste meg videre til Forsvaret, som satte Riksarkivet på saken. Riksarkivet foretok et søk i Forsvarsdepartementets dekorasjonsarkiv, eske 2967, men fant ikke noe om Arne J. Sæter der. Riksarkivet undersøkte også i arkivet etter Oppgjørskontoret under Justisdepartementet, også her uten resultat. Svaret fra Riksarkivet kan du lese her...

SISTE NYTT:
Følgeskriv til krigsdeltakermedalje og diplom gir ny info
I 2018 gikk Arne Sæters enke Johanne bort, 99 år gammel. Under oppryddingen etter henne fant jeg blant anna følgeskrivene til Arnes krigsdeltakermedaljens tilhørende diplom og ordensbånd. Korrespondansen inneholder informasjon som kan gjøre det mulig å finne ut hvor Arne tjenestegjorde. Ordensbånd for medaljen ble sendt fra Kystartilleriet M.K.T. i Trondheim den 3. juni 1946. Følgeskrivet for deltakermedaljens diplom er datert 7. juli 1946 av Sjøforsvarets overkommando, Oslo, men ankom trolig året etter i en konvolutt med trykt avsender «Generalinspektøren og sjefen for Kystartilleriet, Stortingsgaten 33, Oslo» poststemplet Oslo 24. juni 1947. Øverst på følgeskrivet står følgende saksnummer: /46/333.8/W.O.T. Følgeskrivet er underkrevet av to personer. Den ene er Thore Horve, kontreadmiral, sjefen for Sjøforsvaret. Den andre er W. O. Thoresen, orlogskaptein.

Bilder av medalje, diplom, følgeskriv og konvolutter er gjengitt lengre nede på sida.

Arne Sæter blir demobilisert og kommer heim til Surna
Arne hadde på et eller annet tidspunkt etter krigsutbruddet i april 1940 gitt beskjed til hybelverten i Oslo om å sende en pakke med hans eiendeler hjem til Surna. Kanskje gjorde han dette idet han forlot Oslo for å melde seg til krigstjeneste i dagene 9.–11. april. Denne pakken med Arnes eiendeler kom til Surnadalsøra før Arne. Arnes foreldre og søsken hadde ikke fått noe livstegn fra Arne før pakken kom, og de var redd han var falt i krigen. Men så en dag, trolig i begynnelsen av mai, kom Arne gående inn på Surnadalsøra. Hans Hyldbakk skriver i Bygdesoge for Surnadal at de første surndalingene som hadde deltatt i krigen, kom gående heim 2. mai og de følgende dagene. På Øra fikk Arne se at hans bror, Sigurd, allerede hadde tatt i bruk noen av hans klær. Arne fortalte at han gikk til fots betydelige strekninger på veg heim til Surnadalsøra. (Johanne Sæter 2003 og Jon Arne Storflor Sæter 2009)

Jeg var sjøl bare en gutt da min far, Arne Sæter, fortalte om reiseruta heim til Surnadalsøra, men mener å huske at han gikk fra et sted på strekningen Dombås–Åndalsnes over fjellet til Nordmøre. Jeg har en vag erindring om at stedsnavnet Eikesdal eller eikesdalstraktene vart nevnt i den sammenheng. På dette grunnlag er det mest sannsynlig at han kom ned fra fjellet ved Sunndalsøra. Hvor Arne vart demobilisert, finnes det ingen beretninger om. Kåre Ree og en del andre surnadalinger leverte inn våpen og uniform på Sunndalsøra. Mobiliserte Arne på Østlandet og var i uniform allerede i Elverum den 11. april, kan dimittering og innlevering av militært utstyr ha skjedd nesten hvor som helst i Østerdalen, Gudbrandsdalen, Gauldalen i Trøndelag, Romsdal eller på Møre.

Arne Sæters marsjmerke mottatt under militærtjenesten	Arne Sæters deltakermedalje i krigen, forsiden med teksten: «9 april 1940 – 8 mai 1945».	Arne Sæters deltakermedalje i krigen, baksiden med teksten «Deltager i kampen».

Følgeskriv til ordensbånd (ordenssalat) for bruk på uniformen når medaljen ikke bæres.	Diplom for deltakermedaljen i felttoget i Norge 1940.

Følgeskriv til diplom for krigsdeltakermedaljen fra Forsvarets overkommando, signert av Sjefen for Sjøforsvaret den 7.7.1946.	Diplomet ankom muligens i denne rekommanderte konvolutten fra Generalinspektøren og Sjefen for Kystartilleriet, poststemplet Oslo 24.6.1947.

Arne Sæter i motstandsbevegelsen under krigen

	Arne Sæter i 1940-åra

Tidlig under krigen, trolig sommeren 1941, flyttet Arne Sæter fra Surnadalsøra til Trondheim. Arne fortalte i ettertid sin familie om opplevelser under krigen i Trøndelag, særlig fra da han var aktiv i Sivilorganisasjonen (Sivorg).

I Trondheim flyttet han inn på hybel hos Margrete og Håvard Farstad. Margrete var Arnes søster. Familien Farstad hadde hus i Klostergata kloss inntil Trondheims skøytestadion på Øya. Håvard var advokat. Arne vart boende hos familien Farstad resten av krigen. Også Arnes bror, Lars, bodde i Trondheim. Lars vart i 1939 den siste 17. mai-taleren på Indre Kongsgården i Trondheim før krigen.

Det var vanskelig å få seg jobb som nyutdannet prest. Arne Sæter arbeidet i Nordenfjeldske Oljeselskap NOR A/S i Trondheim, bl.a. som nattvakt ved et oljetankanlegg på Høvringen utenfor Trondheim. Den jobben fikk han nok ved hjelp fra sin bror Lars, som var disponent under krigen. Seinere under krigen vart Arne fungerende ungdomssekretær i Israelsmisjonen. I 1945 (eller 1946) ble han ansatt som ungdomssekretær i Det Norske Misjonsselskap. I jobben i Israelsmisjonen under krigen reiste han mye rundt i Trøndelag. Dette var perfekt for ham i den forbudte virksomheten Arne involverte seg i som motstandsmann, særlig i forbindelse med Sivilorganisasjonens spredning av illegal informasjon. Blant meldingene var beskjeder til det norske folk om krigens gang ute i verden, og om hvordan nordmenn skulle forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten og deres direktiver. Et eksempel på det siste var innkalling av norsk ungdom til samfunnstjeneste, eller «nasjonal arbeidsinnsats» som det het i innkallingene. Denne tjenesten ble unge norske menn pålagt å gjøre i stedet for militærtjeneste – fordi det var få norske menn som var villig og dermed egnet til å kjempe på tysk side. Arbeidet gikk bl.a. ut på byggevirksomhet som kom tyskerne til gode, f.eks. anlegging av festningsverk. Tyskerne mente de hadde god grunn til å frykte en invasjon fra de allierte i vårt land.

De tyskadministrerte myndighetene ville begrense nordmenns reisevirksomhet og ha best mulig kontroll over befolkningen. Derfor kunne ingen reise langt fra bopel og arbeidssted uten å søke om reisetillatelse. Hvor som helst kunne nordmenn bli krevd å legitimere seg og vise gyldige reisepass. Reisetillatelse måtte alltid medbringes. I det illegale arbeidet med bl.a. å spre informasjon fra Hjemmefronten, dro Arne Sæter nytte av sine arbeidsforhold i Nordenfjeldske Oljeselskap NOR A/S og Israelsmisjonen. Begge disse bevitnet skriftlig at Arne hadde behov for å reise over det meste av Trøndelag i arbeidet. Arne Sæter fikk på dette grunnlag utstedt reisetillatelser av okkupantens utnevnte myndigheter.

Av sikkerhetsgrunner ble personer i illegalt arbeid gjerne ikke omtalt med sitt rette navn av kolleger. Det finnes skriftlig eksempel på at dekknavnet Arne Johnsen har vært brukt på Arne Sæter. Bare de som kjente Arnes familie på Nordmøre, visste at hans fars navn var John.

Arne fortalte i 1960-åra til kone og barn at han en gang under krigen haiket for å komme seg ut av byen med illegal informasjon. Han hadde jakken fullpakket av papir. Pulsen slo nok fortere enn vanlig da en bil med tyskere stoppet og tilbød ham skyss. Arne vart plassert trangt mellom to tyskere foran i bilen. Han prøvde å sitte så rolig som mulig for å unngå at det knitret i papirene. Det gikk bra.

En gang Arne var inne på stua sammen med sine hybelverter Margrete og Håvard Farstad i Klostergata like ved Trondheims skøytestadion på Øya, banket det på døra, og tyskere eller representanter for dem kom inn med beskjed om at Håvard var mistenkt for å drive illegal virksomhet. Håvard Farstad skulle bli med til politistasjonen for avhør. Situasjonen var spent, særlig fordi alle tre nordmenn i rommet visste at Arne nettopp hadde gitt fra seg noen illegale dokumenter som Håvard hadde stukket i jakkelomma si. Idet Håvard vart ført ut, spurte Håvard om å få gå på do. Det fikk han. Det første Arne gjorde da følget var ute av huset, var å gjennomsøke toalettet. Gjemt bak et rør på veggen fant han de illegale papirene sammenbrettet. Margrete og Arne pustet lettet ut – Håvard var blitt kvitt alle papirene. Tyskerne fikk ikke tatt Håvard for noe, og han kom snart heim igjen.

Mot slutten av krigen gjennomførte Arne Sæter ærefulle oppdrag for Sivilorganisasjonen. Han reiste rundt i Trøndelag hvor han forespurte og forberedte de personene Heimefronten ønsket skulle ta over ordførervervene når tyskerne kapitulerte. Maktovertakelsen skulle få flying start straks freden var et faktum. På sin rundreise brukte Arne Sæter blant annet sin sykkel av merket Fram, som var produsert i en av nabobygningene til Arnes barndomsheim på Surnadalsøra.

En av få skriftlige kilder som beskriver Arne Sæters motstandsvirksomhet under krigen, finner vi i bladet Familien 7.4.1970. I en artikkel med tittelen «Ny på Tinget», forfattet av Ivar Grimsmo om stortingsrepresentant Arne Sæter, står følgende:

«Som vi alt har nevnt, så har Sæter vært hjemmefrontsmann. Og så vidt vi kan forstå, så har han vært en fremtredende sådan: Like før freden i 1945, reiste Arne Sæter omkring i Sør-Trøndelag og 'innsatte' ordførere! Det er vel neppe grunn til å tro at stortingsmann Sæter får like omfattende fullmater.»

For å finne mer informasjon om Arnes illegale virksomhet, henvendte jeg meg i 2009 til Forsvarets museer. De søkte etter ham i arkiver etter Hjemmefrontens Historieinstitutt og Sivorg, men fant ham ikke i de mest aktuelle registrene. Men de vil ikke utelukke at han finnes i noen av arkivene de sitter på.

STARTSIDE