Surnadalsøra under 2. verdenskrig
Av Jon Arne Storflor Sæter

Artikkelen omhandler Surnadalsøra generelt – men folks opplevelser som er gjengitt, er i hovedsak fra Sæter-slekta fordi artikkelen er skrevet for Sæter-slektas nettsted. Billedmaterialet er foreløpig tynt. Ta gjerne kontakt om du har bilder fra krigen du kan stille til disposisjon!
Sist oppdatert: 19.9.2013

Surnadalsøra i krigsåra 1940–45
Da folket på Øra stod opp morgenen 9. april 1940, til en dag de trodde skulle bli som alle andre, fikk de en sjokkerende nyhet på radioen. Landet vårt var okkupert av en fremmed makt. Tyskerne hadde gått i land samtidig i kystbyene Oslo, Arendal, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik.

Trondheim var tatt, og norsk militært materiell i depot her kom på tyske hender. Derfor vart full mobilisering ikke mulig. Blant dem som på denne måten vart avskåret fra utkalling til krigstjeneste, var vernepliktige i Surnadal. Militær ledelse i Kristiansund gav etter hvert ordre om å kalle ut vernepliktige infanterister fra Surnadal. Oppmøtested var Øye skule, men oppslutningen var dårlig. De som kom, fikk beskjed om at de skulle til Veblungsnes ved Ålesund for å trekke i uniform. Avreisen fra Surnadal vart satt til 20. april, og om morgenen denne dagen forlot 30 menn bygda for å delta i forsvaret av Norge. Blant dem var ørabyggen Martinus Sæther og den utflytta ørabyggen Kåre Ree. Sistnevnte var tremenning med barna til Maret og John L. Sæther i Sæter-slekta.

Menn i Sæter-slekta som deltok i krigen
En av Maret og Johns sønner, Arne J. Sæter (f. 1913), var deltaker i krigen i Norge i april 1940. Han studerte teologi i Oslo ved krigsutbruddet. Det gjøres nå forsøk på å klarlegge hvor i landet Arne Sæter tjenestegjorde. Deltakermedaljen og tilhørende diplom han mottok etter krigen, sier ikke noe om tjenestested.

Leslie John Henry Goldsack (f. 1922 i Dover, England), som ble gift med Margit Sæter fra Surna, deltok i krigen på britisk side. Margit er datter av Maret og John Sæthers sønn Lars (f. 1895). John Goldsack opererte radar fra bil på bakken og ble landsatt på kontinentet på D-dag (6. juni 1944).

Tyske krigsfly og bombing
Det gikk ikke mange dagene før ørabyggene opplevde å se hakekorset for første gang, og det var i lufta. En dag mens familien Agnes og Sigurd Sæter satt og åt med barna rundt kjøkkenbordet på Elvestad, i 2. etasje over Sigurd Sæters konfeksjonsbutikk, kom flere svarte bombefly lavt inn mot fabrikken og fløy langs elva forbi Øra. Datoen var trolig 25. april 1940. Flyene kom så lavt og nært at familien rundt middagsbordet så flygerne. Familien var redd for at det kunne bli bombing og tok straks tilflukt i vaskekjelleren. Noen bombing vart det ikke ved denne anledningen. (Sigrun Aalmo 2009)

Det kom advarsler om at Øra skulle bombes av tyske fly. Bombeflyene fortsatte å vise seg på rekognosering. Etter hvert begynte de å bombe her og der, mest småbomber. Ei 500 kilos bombe falt ned østafor forsamlingshuset Trudvang og laget et stort krater. Ei brannbombe gikk gjennom taket på Surna Bedehus. Den lå og freste ei stund der inne, men eksploderte ikke. Det falt bomber på Setergarden og i Øralia. Mange av bombene var blindgjengere, og det var populært blant ørabyggene å lage stålamper av dem.

En dag kom Markus Aalmo heim fra jobben ved Surna Emballagefabrik A/L og fortalte at Øra skulle evakueres. Axel Sæther kjørte Borghild og Markus Aalmos' familie til Kvenna (Kvande) med bil, blant dem sønnen Nils. Her vart de innlosjert i en bolig like ved bedehuset. Markus sjøl dro tilbake til Øra med samme bilen for å holde øye med husa. (Nils Aalmo 2009)

Bombingen skjedde bare i begynnelsen av krigen. Flysirene gikk rett som det var, men det vart få skader av bombene. Ingen hus vart ødelagt, men noen fikk småskader. Seinere viste det seg at hovedhensikten med tyskernes bombing var å skape panikk og bidra til at surndalingene overgav seg lett når okkupantene skulle komme inn i bygda med bakkestyrker. Det lyktes tyskerne med. Alle blindgjengerne og det faktum at de bombene som detonerte, ikke traff bygninger, var nok en bevisst strategi fra tyskerne. De ville okkupere Øra intakt. Det var her de skulle innkvartere seg og bo.

Tyskerne kommer til Surna
Da kampene i Sør-Norge var slutt, kom surndalinger som hadde deltatt gående heim 2. mai og de følgende dagene (ref. Hans Hyldbakk: Bygdesoge for Surnadal). Det tok tid før de første tyske mannskapene viste seg på Øra. Ingebrigt Å. Grimsmo (f. 1934) husker den dagen han så tyskerne første gangen. En tropp på kanskje 25–30 mann kom marsjerende inn på Øra. (Ingebrigt Grimsmo 2010)

Datoen for tyskernes ankomst på Øra kan ha vært 30. april. På denne datoen fikk forsvarssjefen for Sør-Trøndelag, oberstløytnant Eggan, beskjed om at tyskerne var kommet til Surnadalsøra (ref. Krigen i Norge 1940). Hans Hyldbakk skriver i bygdesoga at de første tyske okkupasjonsstyrkene kom til bygda «omlag same leitet» som de første soldatene kom heim til Øra etter kapitulasjonen. De første surndalingene kom heim den 2. mai og de følgende dagene i følge Hyldbakk.

Hans Hyldbakk skildrer tyskernes ankomst i Surnadal på denne måten i bygdesogas bind 2: «På grågrøne panserbilar stod hjelmprydde karar med mitraliøsepipene peikande ut til alle kantar. Karane ropa og spurde om her var vegen til England, og for første gong høyrde vi det small i framande jarnskodde helar.»

Tyskerne satte sitt preg på Øra under krigen. De la beslag på en rekke av de største bygningene, blant anna det gamle posthuset (Raulåna), som nå er en verna bygning. Ortskommandanturet hadde tilhold i Strandagården utafor butikken Mausetbua. Surna Bedehus og forsamlingshuset Trudvang vart kaserner for et større antall soldater. På bedehuset utvida tyskerne utedoet og fikk til en dobenk med 4-5 hull. De bygde trapp rett ned fra bedehuset til Ørabrua. Soldatene gikk ofte og marsjerte og sang i gatene, og nå kunne de marsjere fra fabrikken, over Ørabrua og rett opp trappa til bedehuset. Café Corner ved Ørabrua tok tyskerne i bruk som kafeteria for sitt eget personell. På veggene der inne hang det nazisymboler. Kafeen vart ikke brukt sivilt i krigsåra.

Tyske offiserer gikk fra hus til hus den første tida for å finne losji til tyske befal. De som hadde egna værelser av god standard, fikk beskjed om at tyskerne ville leie hos dem. Det gikk ikke an å nekte. Huseierne fikk betaling for utleia. I de sentrale delene av Øra som brann i 1938, var det nye hus av god kvalitet, og her vart det innlosjert tysk offiser bl.a. hos Anna og Johan Sæter. Den tyske kommandanten og hans oppasser bodde under hele krigen på Rykheim, som Astri og Lars Sæter kjøpte i 1942.

Det vart krav om at alle måtte dra ned svarte blendingsgardiner for vinduene om kveldene. Britiske fly skulle ikke finne Øra og bombe her, eller kunne navigere om natta på grunnlag av Øras beliggenhet. Britene var nok ute etter blant anna tyske krigsskip og lastebåter som lå i fjordene rundt omkring på indre Nordmøre. (Nils Aalmo 2009)

Britiske fly på visitt
Jeg har spurt flere personer som opplevde krigen om de så britiske fly i Surnadal under krigen, men det ser ut som de sjelden var på disse trakter. Ingebrigt Grimsmo (f. 1934) så ingen fly, men fant sølvpapirstrimler spredt over Syltøran. De kan ha vært sloppet ned fra britiske fly for å villede tysk radar. Han hørte fly som skjøt i nattemørket da han var i Søyådalen en dag under krigen, uten å kunne fastslå om de var tyske eller britiske.

En britisk Spitfire vart nedskutt over Surnadal i 1942 og krasjet på Nordmarka. Flygeren hoppet ut i fallskjerm og vart tatt av tyskerne. Ingebrigt Grimsmo var i Øragata da tyskerne kom kjørende inn med den fangede britiske flygeren sittende på et åpent lasteplan. Flygeren vart tatt til Ortskommandanturet i Strandagården. Ingebrigt så seinere flygeren sitte i flygeruniform og røyke under tysk bevoktning på trappa av Strandagården. (Ingebrigt Grimsmo 2010)

Viktige detaljer rundt denne hendelsen var ukjent i nærmere femti år. Ola J. Holten, Per Sæter (Brubakken på Øra) og noen andre surndalninger samarbeidet da om å undersøke omstendighetene rundt nedskytingen. Gjennombruddet kom da Holten i 1991 sendte flyets chassis- og serienummer til Ministry of Defence i London. Året etter kom svaret: Flygeren var pilot 60340 Flight Lieutenant Alastair Donald Mackintosh Gunn (bilde). I brevet vart det opplyst at han den 5. mars 1942 hadde vært i Åsenfjorden i Trondheimsfjorden med sin Spitfire No. AAB10 og fotografert verdens største slagskip, Tirpitz. Videre fortalte brevet at Gunn vart krigsfange og myrdet i likhet med 49 andre RAF-personell etter at de rømte fra fangeleiren Stalag Luft III i Polen den 24. mars i 1944. De gravde seg ut gjennom en jordtunnel. Det er laga en film basert på denne hendelsen, og den har gått på norsk tv.

Flere detaljer kom på plass om luftkampen. Det var den tyske Messerschmitt-piloten Heinz Knoke (bilde) som fikk inn de første treffene på Spitfire-en. Det kom ut røyk fra britens fly, og det mista fart. Da kom en annen Messerschmitt til og satte inn nådestøtet. Det siste fløy fenrik Dieter Gerhard (bilde), som vart kreditert nedskytingen. Heinz Knoke syntes dette var urettferdig og betraktet alltid Gunns Spitfire som sin første nedskyting. Det skulle vise seg at det vart mange flere. Knoke vart en av tyskernes mest suksessrike flygere. Loggbøkene viser at han skjøt ned 52 fiendtlige fly. I motsetning til Gerhard, overlevde Knoke krigen og har skrevet bok om sine opplevelser.

Opplysningene om nedskytingen over Surnadal er henta fra samtaler med Per Sæter og Ola J. Holten i 2010, Holtens artikler i avisa Driva 7. mars og 16. mai 1992, og Heinz Knokes bok Jag flög för Hitler. Mer informasjon om nedskytingen finnes her på Franck Ruffinos nettsted.

Tysk krigsfly-krasj på Nordmarka i 1941
Ikke langt fra hvor den britiske Spitfire-en krasjet på Nordmarka i 1942, havarerte en Messerschmitt Bf 109 E-7 året før. Krasjstedet for sistnevnte ligger nærmere Surnadalen – på myra ved Damtjønna, ikke langt fra Heggsetgrenda. Flyet var på veg tilbake til Ørlandet da det gikk i bakken i en snøstorm. Piloten, Heinrich Niehaus, hoppet ut i fallskjerm og berga livet. (Ref.: www.flyvrak.info) Bilde og mer informasjon finnes her på www.flyvrak.info.

Hendelser i hverdagen
En dag Sigurd J. Sæter spilte «Gud signe vår konge god» på piano, kom en tysker opp trappa og inn stuedøra og kjefta på ham. Dattera Sigrun (vart gift Aalmo) var lita jente og satt ofte på fortauet. Flere ganger opplevde hun at tyskere kom forbi og tok i krøllene hennes og sa «Lockenkopf» (norsk: krøllehode). Det var sikkert bare godt ment, men lille Sigrun var redd tyskerne.

Den fremste norske nazisten i Surnadal kom en dag innom skolestua på Surna og fjernet bildet av kong Haakon fra veggen. Han kom i uniform. (Hvilken uniform er ikke klarlagt.) Det var Herrem som var lærer. En av brødrene til Sigrun Sæter var i klassen og fortalte om hendelsen da han kom heim. (Sigrun Aalmo 2009)

Under landssviksaken etter krigen ble nazisten konfrontert med denne hendelsen. I referat fra rettssaken skriver avisa Tidens Krav: «Om hendingen i Øra skole, da han rev ned bilde av kong Haakons kroning, forklarer han at dette var gjort for at lærer Hærem og lærerinne frk. Ulset ikke skulle komme i uleilighet i tilfelle inspeksjon. Han skrev da også til Hærem og sa at han hadde gjort dette.»

Liv Astri Sæter (gift Svenkerud) og Magnar Aasbø, som var i barneåra under krigen, satt en gang på blikktaket på Husalåven nedafor Rykheim. Et tysk krigsfly kom inn lavt og skjøt mot dem – etter alt å dømme ikke for å treffe, men kanskje for å sette seg i respekt? (John Magne Aasbø 2003)

Anders Grønsets frakteskute med et stort antall surndalinger ombord, de fleste fra Øra, vart en dag i krigsåra skutt mot utmed Halsafjorden. På den tida gikk frakteskuter i skytteltrafikk mellom Kristiansund og Surna. Skutene lå og grabba ved Mælen innerst i fjorden og frakta sand til Kristiansund. Store deler av Kristiansund er bygd på sand fra utløpet av Surna. På en tur uten last fra Kristiansund plukka skuta opp surndalinger som hadde vært på misjonsstevne i Halsa. Blant dem var foreldrene til Nils Aalmo, som har fortalt om denne hendelsen. Heimturen gikk i tussmørke om kvelden, og skuta gikk uten lys. Det var nok blendingspåbud også for båter. Da de passerte Samdalsnesset, vart det skutt mot skuta med mitraljøse fra en stilling uti fjorden. Tyskerne der hadde sikkert mistanke om at det var illegal englandsfart og hadde skutt varselskudd for å se reaksjonen fra skuta. Anders Grønset svingte frakteskuta mot land hvor skuddene kom fra. Tyskerne vart åpenbart redd de ville bli mål for en miltraljøsesalve når skuta nærmet seg. Skutene som skysset mellom anna norske motstandsmenn i sikkerhet over til de britiske øyer, kunne være bevæpnet. Da skuta var framme ved tyskerne, fikk tyskerne refs på tysk av skutepassasjeren Kåre Ree, som var nyutdanna teolog. Sjefen for tyskerne vart både spak og letta på samme tid da han forstod at dem han hadde skutt mot, var sivile i fredelig ærend. (Sigrun og Nils Aalmo 2009)

På Øran er stranda langgrunn helt ut til Mælen – en skarp kant hvor det plutselig blir brådjupt. Dette var de nok ikke klar over de tyske kavallerisoldatene på Surnadalsøra som en dag rei på hest utfor Mælen og forsvant i sjøen. Likene fløt opp under hundedagene. Det vart sagt at makrellen, som er en rovfisk, var grønn på ryggen etter denne hendelsen, og mange surndalinger kvidde seg for ete den. (Halvdan Aasbø 2003)

Forholdet mellom okkupanter og bygdafolk
Samkvemet mellom surndalingene og okkupantene gikk etter forholdene greit gjennom krigen. Det var ingen sabotasjehandlinger i bygda, og heller ingen represalier fra tyskerne. Men synet på okkupasjonen blant surndalingene var mye likt det resten av landets befolkning hadde. I likhet med i Norge som helhet var andelen medlemmer i Nasjonal Samling på bare ca. 3 % også i Surnadal.

Mange av okkupantene var lite motivert, særlig ut over i krigen når tyskerne kom mer og mer på defensiven ved alle fronter. Mange tyske militære, særlig offiserer og østerrikere, vart godt kjent med folk på Øra og hadde på mange måter et greit samkvem med ørabyggene, omstendighetene tatt i betraktning. Det forhold at mange av familiene på Øra hadde offiserer boende i hus med seg, bidro nok sterkt til dette. Øra-samfunnet var dessuten så lite at den positive effekten av at alle kjenner alle, gjorde seg gjeldende.

17. mai-feiring og sankthansbål var forbudt under krigen. Helga L. Nygård (født Sæter) husker de feiret 17. mai ved Krokvatnet på Nordmarka. På Øran kledte noen tyskere seg i sivil og fyrte opp sankthansbålet for bygdafolket. (Helga Nygård 2003)

Ingebrigt Grimsmo var gutt i krigsåra, og for ham var det ei spennende tid å vokse opp i. Han var daglig oppom bedehuset, og der sjekka han og kameratene alltid søppelkassen der for ting tyskerne hadde kastet. Der fant de ødelagte bajonetter og litt av hvert. Han tok også en kikk inn døra til Storsalen, hvor soldatsengene stod på rekke og rad. Det var lett for barn å få nær kontakt med tyskerne på Øra. Det hendte ofte barna vart påspandert drops.

To, tre eller muligens fire soldater Ingebrigt hadde kontakt med ved tyskernes intendantur, vart utkalt til østfronten og var deprimert da de hadde fått beskjeden. Selv om den offisielle propagandaen sa at Tyskland seiret på alle fronter, fikk de vite fra kolleger at sannheten var en helt annen. Utkalling til østfronten var nærmest å betrakte som en dødsdom.

Etter at tyskerne hadde hatt skytetreninger, var Ingebrigt raskt på pletten og samlet tomhylser. Han solgte dem til Olaf Moens sykkelverksted. Av mangel på rette materialer til normal sveising, slagloddet de der sykkelrammene med metallet i hylsene. Dette krevde ekstra høy varme. (Ingebrigt Grimsmo 2010)

Radio og våpen
Tyskerne hadde prøvd å samle inn alle våpen og radioer, og det lyktes de nokså godt med. Det fantes riktig nok eksempel på at noen gravde ned våpenet de hadde for at tyskerne ikke skulle få det, eller gjemte unna en radio. Det var forbudt både å ha og å lytte til radio. Tyskerne ville ha kontroll med nyhetsinformasjon og propaganda. Olaf Moen, som bodde i etasjen over Olaf Moens Sportsforretning sammen med søstera Anna og ektemannen Johan Sæter, hadde en gjemt radio under hele krigen sjøl om de hadde en tysk offiser boende i et rom hos seg. Tre brødre i Øvre Surnadal som hadde radio på låven, vart tatt og sendt ut av bygda for fengsling i tre måneder.

Tyskerne vart etter hvert mindre nøye med å håndheve forbudet mot radio og radiolytting i Surnadalen. Å beholde våpen, vart det sett alvorligere på. En apoteker som vedgikk å ha stukket unna et våpen, fikk et opphold på 8 måneder ved fangeleiren Falstad. Dårlig helsetilstand før han dro, og elendig mat og behandling i leiren, gjorde at han døde like etter at han kom heim etter frigjøringen.

Bedehusvirksomheten
Tyskerne okkuperte Surna Bedehus under krigen, og aktivitetene der vart lagt til underetasjen i Sigurd Sæters konfeksjonsbutikk på Elvestad. Her var det søndagsskole, basarer og misjonsmøter i alle krigsåra.

John L. Sæthers begravelse i 1942
Ved begravelser var det tradisjon at kistene vart tatt ut fra bedehuset og kjørt til Ranes kyrkje (ref. Lars O. Løseth 2003). Det var tilfellet også med Maret Sæthers båre i 1960. Men hennes ektemann John L. Sæthers båre i 1942 vart tatt ut fra Elvestad på grunn av tyskernes okkupasjon av Surna Bedehus.

John L. Sæthers båre tas ut fra Elvestad, 1942	John L. Sæthers båre i Kattagrenda på veg fra Øra til Ranes kyrkje

Fire sønner under Johns begravelse,
f.v.: Arne, Sigurd, Johan og Lars.
(Bilde levert av Marit Moen Vaseng)

Freden kommer
Hvordan fikk ørabyggene beskjed om at krigen var slutt? Hvordan fikk ørabyggene beskjed om at krigen var slutt? Nils Aalmo forteller hvordan han opplevde dagen. Den 7. eller 8. mai 1945 hørte han heimafra ute på Reppen en radio som stod på full styrke lenger inne på Øra. Dette var eksepsjonelt, og han gikk for å se. Folk stimlet sammen foran Olaf Moens Sportsforretning. Olafs bortgjemte radio var blitt tatt fram og satt opp på ramma av betong foran huset. Her hørte ørabyggene nyheten om fred på norsk i direktesending fra London. (Nils Aalmo 2009)

Like etter krigsslutt kom det en stor, britisk destroyer inn Surnadalsfjorden og la til ved kaia ved kalkbruddet. Det var for øvrig tyskerne som drev kalkgruva under krigen. Alle som ville, kunne komme ombord og se seg rundt på destroyeren. Det vart rene folkevandringen. På destroyeren fikk de engelske kjeks, og det var en enestående opplevelse fordi hvetemel var ikke å få tak i under krigen. (Sigrun og Nils Aalmo 2010)

STARTSIDE