Minner fra 15 kirkeår i Rindal
Rindal kirke i 1940-åra, fotografert av Arne Sæter 10–15 år før han ble prest her
Arne Sæter var sokneprest i Rindal fra 1958 til 1973. Her gjengir vi den minnetale hans kone, Johanne Sæter, holdt ved avskjedsfesten for prestefamilien på Rindal bedehus høsten 1973.
”Ver helsa, Rindal – vår heim i nord!”
100 år har Rindal hovedkirke stått. Dette jubileet gir høve til ettertanke, ikke minst for oss som fikk bo i Rindal prestegård i hele 15 år, og slik fikk oppleve kirkelivet på nært hold som prestefolk. Nettopp det jeg som prestefrue minnes sterkest, er det som skal nevnes når jeg nå blar gjennom kirkeårets kalender.
1: Arne Sæter
på prekestolen under konfirmasjonen i Rindal kirke, 1966.
2: Arne Sæter, 1968. 3: Prestefamilien Sæter ca. 1963, f.v.: Arne,
Jon Arne, Eldbjørg Marit, Bjarte, Johanne og Odd Jostein
Advent
Kirkeåret begynner med advent. Også i Rindal ble det tradisjon å tenne julegrana
en av de siste søndager før jul. Unge og gamle samlet seg ”frammi gara” for
å se lysene bli tent. Kjente og kjære juletoner kom fra skolekorpset, der musikantene
trosset den sterke kulden og presset lyd ut fra de frosne instrumentene. Presten
holdt andakt, og det kom godt med å ha sterk røst.
Jula
Jula ble sunget inn i kirke og bedehus. Før skolekorpset ble stiftet, fikk jeg
i seks år lede ”jentekoret”. Ekstraøvingene sammen med organisten for å få til
”Adams julesang” og ”Julemotetten” var i seg selv en glede, og ledet tankene
fram til det glade julebudskapet. Siste søndagen før jul dro en fullsatt prestebil
årvisst opp til Lomundsjø – til gudstjeneste og vennebesøk som enhver prestefamilie
gleder seg til.
Julekvelden startet med tradisjonsrik julestemning på Rindal aldersheim. Det ble andakt, kos ved kaffebordet, gang rundt juletreet sammen med spreke pensjonister, og felles utdeling av julepakker i kassevis. Da var det godt for Arne å ha fire barn som kunne springe rundt med pakkene. Etterpå besøkte vi dem som måtte ligge på sine rom. Vårt ”familiekor” sang julesanger, Arne sa noen ord, vi snakket med de gamle og trykket trauste never: – God jul! På heimveg til prestegarden hørte vi John Flåtten kime julen inn med kirkeklokkene. Snøfillene falt tett i skinnet av en flombelyst kirke.
Første juledag var det tradisjonen tro høgtidsgudstjeneste med ”julerush” og fullsatt kirke. Likedan som julebudskapet hvert år ropes ut til tusener av menigheter kloden rundt, lød det også fra prekestolen i Rindal: Oss er i dag en frelser født! Jentekoret, og senere dobbeltkvartetten og skolemusikken, brakte julens budskap til oss i ord og toner.
Nyttårsaften
Også inngangen til det nye året ble markert med samling om Guds ord. Med
takk for det gamle året og en bønn for det nye var vi samlet til midnattsgudstjeneste,
som endte med innringing av nyåret.
Januar kom – og med det tradisjonsrike julefester i prestegarden. 6. januar var misjonskvinneforeningens dag. Deretter kom Unges Misjonsforening, og til sist barneforeningen.
2. februar var fast dag for Kyndelsmesse-basaren på bedehuset. Et år ”tordnet” seg særlig fast i minnet. Lynet slo ned i prestegarden på basardagen, og lyset ble borte over hele området. Men basar ble det likevel – med levende lys på alle bordene i bedehuset.
Påska
Påskas høydepunkt var samlingene i hovedkirka og kapellet, hvor vi fikk høre
det gamle – men alltid nye – budskap om Jesu fullbrakte frelsesverk. Han døde
for våre synder og banet vegen for oss til himlens land. Han gjorde det også
for oss fra fjellbygda Rindal, som feiret påskas løfter mellom snørike fjell
– så himmelforskjellig fra Golgatas berg i Jerusalem.
Rindal fikk også menighetshytte i Vålåskaret i disse årene. Vi rindalinger var sammen med meldalingene på mange dugnader før Skarheim-hytta ble ferdig. På det verste kladdeføre stavret vi oss fram på ski til påskeandakt på Skarheim. Seinere kom Vålåskarsvegen og tok fra oss den trimmen.
17. mai
Kirkene sto i sentrum også på grunnlovsdagen. Flaggtoget hadde fast holdeplass
på aldersheimen, før marsjen gikk videre til kirke og 17. mai–gudstjeneste.
Pinseaften
Pinseaften kunne vi sitte ute i hagen mens bålet brant på utepeisen. I pinsen
mintes vi den del av Guds treenighet som Den Hellige Ånd står for – kallet til
omvendelse, åndens fylde og kraft til å leve et liv under Guds veiledning.
Konfirmasjon
Konfirmasjonsforberedelsene gikk mot slutten, og tradisjonen tro samlet vi hele
flokken i prestegarden. Appetitten var stor, og vi måtte ha kjempeporsjoner
av kaker og boller. Konfirmantene laget selv underholdningen – sangleiker og
konkurranser i prestegardshagen. Arne avsluttet kvelden med en andakt.
På konfirmasjonsdagen gikk flagget til topps over hele bygda. Vel en time før kirketid troppet konfirmantene opp i prestegarden, og tok på seg kappene. Med presten først gikk de i prosesjon til kirka, mens kirkeklokkene ringte. Presten forsøkte å gi de unge evangeliets kompass med på livets seilas. Seinere var konfirmanter med foreldre samlet til fest. I det allsidige programmet var fotograf Bergs lysbildekåserier alltid en godbit.
Med sommeren kom også kretsmøter og stemner. Misjonsforeningens felles kvinneforeningsstevne var hver høst en storsamling. Her var Ottar Hyldmo årviss gjest med tale og vakker sang. Misjonærbesøkene ga et friskt pust fra misjonsmarkene. Det var rike samvær som ga inspirasjon til ny innsats i misjonens tjeneste.
Bispevisitas
Vi opplevde også bispevisitas ved biskop Tord Godal – med samlinger i kirker
og prestegård. I sitt oversyn over menighetens virksomhet nevnte Arne spesielt
det gode samarbeidet mellom Kirken og de ulike kristelige organisasjoner og
den enestående giverglede vi fant i bygda.
Fest og sorg
Som prestefolk fikk vi oppleve Rindal både i fest og sorg. Dåp, konfirmasjon,
bryllup og begravelse – ved alle livets milepæler sto Kirken i sentrum.
Og i ei liten bygd hvor en kjenner de fleste, levde også vi med den enkelte
ved disse anledningene.
De siste fire åra
Vi fikk oppleve Rindal både i tjeneste som prestefolk, og de siste fire åra
som menighetslemmer. Det var vår store glede at vi fikk en dyktig ung prest
til å overta Rindals prekestol da Arne måtte flytte over til Stortingets talerstol.
Også disse fire siste årene hadde vi den glede å bo i Rindal prestegård, som
var så kjær en heim for oss.
Ved 100-årsjubileet for Rindal kirke ønsker vi bygdefolket til lykke med Rindalssangens vakre strofer:
Gud signe Rindal, vår heim i nord!
Gud signe folket som strider!
Gjev fred og fridom, og lukke gror
på veg mot komande tider!
Hilsen
Johanne Storflor Sæter
Odd Jostein, Eldbjørg, Jon Arne og Bjarte
Rindal 1973
TILBAKE TIL NETTSTEDET OM RINDAL
TILBAKE TIL NETTSIDE OM JOHANNE OG ARNE SÆTER
