Tun og hage

Sommerstua og det store balsamtreet i 1940-åra. F.v.: Håkon og Birgit Fuldseth, Ruth Hedenstad, Ole Øverkil og Johanne Storflor Sæter. Foran sitter Ingebjørg Øverkil med sin første sønn, Øyvind.

Hagen på Storflor var noe utenom det vanlige. Et stort, gammelt balsamtre stod i hagen like ved innkjørselen til gården. Far leide seinere gartner til å anlegge en stor hage. Den gikk nesten helt ned til riksvegen, og var omsluttet av et hvitmalt gjerde. Langs gårdsvegen ned mot riksvegen, og langs riksvegen et stykke, var det bjørkeallé. For å komme inn i hagen var det to grinder – én på hver side av trønderlåna.

Fra hagegrinda ved østenden av låna gikk det gruslagte stier ned til to steder som vi kalte «lysthus». Det ene var plassert helt øst i hagen, og det andre helt vest. Lysthusene bestod av en rund, åpen og gruslagt plass omkranset av busker. Lysthusene hadde ingen trekonstruksjoner i form av vegger eller tak, kun vegger i form av busker. I lysthusene var det bord og benker hvor vi koste oss med kaker og drikke i helgene og når vi hadde gjester om sommeren. Et stykke før inngangen til det østre lysthuset stod det et mandeltre på hver side av stien. Rundt dette lysthuset var det plantet busker av sibir-ertetre som blomstret gult midtsommers. Det andre lysthuset var omkranset av hvitblomstrende brudespirea.

Nedover hele hagen var det epletrær og bærbusker. Inntil stueveggen hadde vi to epletrær som vokste slik at vi kunne strekke ut handa fra soveromma i andre etasje og forsyne oss.

Midt i hagen ble det plantet ei blodbøk, som i dag er et stort, staselig tre.

På åkeren sørvest for hagen stod det etter skuronna en tid kornband på staur. På mørke høstkvelder kom det av og til ungdommer på epleslang inn i hagen, og de gjemte seg ofte bak kornstaurene. Noen av dem hadde med seg sekk til å ha eplene i. Far hadde hengt kubjeller oppi enkelte epletre, med snor opp til loftsvinduet. I tillegg lånte han en gang en høyfjellssol, jeg tror det var fra Nesset, som han lyste nedgjennom hagen med. Da forsvant de ubudne gjestene fort..

Far var meget renslig og pertentlig. Hver vår hadde vi dugnad hvor vi var ute på gårdsplassen og kostet den ren etter vinteren. En gang vi kostet gårdsplassen den 1. april, narret min søster Ruth far med at de hadde ringt fra jernbanestasjonen om at en kasse med sardiner hadde kommet med toget. Ettersom far var medeier i en sildoljefabrikk i Råkvåg, gikk han på aprilspøken. Da far var reist til Flornes stasjon, ble Ruth – som da var i tiårsalderen – så redd at hun gikk oppi skogen og ville overnatte under et tre. Før hun gikk, sa hun til meg at jeg måtte legge ut mat på burstrappa til henne. Da far kom hjem og fikk høre om Ruth, gikk han bak låven og ropte: «Du må komme ned. Ruth! Jeg er ikke sint på deg lenger.» Da kom hun ruslende.

Johanne Storflor Sæter, 2002

Søskerbarna Ingrid Storflor og Eldbjørg, Bjarte og Jon Arne Sæter leker på tunet ca. 1960.