Kristenliv og oppdragelse

Konfirmantene født 1919 fra Flora, Hegra og Skjelstadmarka fotografert sammen ved Hegra kirke ca. 1934. Florbyggene på bildet ble konfirmert i Floren kapell. 1. rekke: Alle ukjent.
2. rekke: nr 1 Lilly Hegseth (gift som Lilly Uv), nr. 5 Ole Børset (prest), nr 6 Ada Østerås, nr 7 Johanne Storflor.
3. rekke: Alle ukjent. 4. rekke: nr 3 Kåre Myran. Også Leiv Børset skal være en av konfirmantene.

Gudfryktighet i generasjoner
De gamle bibler, postiller og salmebøker tyder på at det har vært gudfryktige folk på gården.

1. En gammel bibel med trepermer (tittelbladet med årstall borte).
Navn: Ole Johnsen Storfloren f. 1816. Beret Østkil Storfloren f. 1818.

2. Postill med bønn påskrevet i 1851:
Bøn. Jesu aabne du mit Hjerte at jeg til min salighet må høre dit Ord som på dine vegne skal forkyndes mig.
Bøn. O naadens Ånd bring Ordet dypt ned i mit hjerte til en blivende velsignelse.

3. Bibel påskrevet: John Olsen Storflor 1886

4. Andaktsbok: Jesu Raab til syndere 1887

5. Kirkesalmebok: Landstad 1870

6. Livet etter døden og Gudsrikets fremtid: v/Misjonsprest Lars Dahle

Det var et mannsdominert samfunn de levde i i gamle dager. Nå vil jeg få fremheve kvinnenes store betydning i slekta. De kom fra solide heimer: Bjørngård, Ingstad, Kilnes, Østkil, Ydsti, Renå, Frøseth. Arbeidsinnsatsen var svær. En god kristen arv hadde de med seg. Far sa en gang: «Mor di ber mye for dokk barna». Min oldefar skrev i sin gamle postill ovenfor: «O nådens Ånd, bring Ordet dypt ned i mitt hjerte til en blivende velsignelse».

Denne velsignelsen har hvilt over vår slekt.

Josef Storflor, juli 2004

Elen og Ole j. Storflor
Både mor og far var bekjennende kristne. Vi leste eller sang bordbønn ved måltidene, og vi ba kveldsbønn når vi gikk til sengs. Hver søndag det ikke var gudstjeneste i Floren kapell, holdt far andakt i stua. Det var lenge å sitte stille. Jeg husker vi barna satt i sofaen og ventet på at han skulle bli ferdig.

Mine foreldre la stor vekt på å leve etter kristne normer og regler. Hvis vi mistet en knapp i jakke eller skjorte før kirketid søndags morgen, festet mor knappen bare delvis – nok til at den hang på plass. Etter kirketid festet hun den skikkelig. Vi kunne ikke drive med håndarbeid på søndagen. Den vanlige kortstokken med hjerter, kløver, ruter og spar var bannlyst, og det samme var alkohol. Unntaket som bekreftet regelen var det tradisjonelle maltølet til jul og i slåttonna.

Mor var synsk. En gang vi ikke klarte å finne alle sauene igjen om høsten, drømte mor at hun så dem på en plass i skogen hvor de ikke hadde vært og lett. Om morgenen sa hun at vi skulle gå til den plassen fordi hun hadde sett sauene der i drømme. Vi gikk av sted og fant sauene der de hadde blitt fortalt.

En gang så mor en engel over senga si i soverommet. Engelen hadde vinger.

Mor opplevde også å bli helbredet ved bønn. Hun hadde vondt i foten på grunn av tverrplattfot og måtte gå med et metallinnlegg i skoen for å lindre smertene. En gang vi hadde en emissær boende hos oss, gikk far og mor inn på storstua sammen med emissæren for å be for mor. Vi barna ventet på kjøkkenet. Gjennom døra hørte vi at de sang og ba. Etter en stund kom mor ut av stua – med tårer i øynene og metallinnlegget i handa. Hun var frisk. Siden den gang brukte Elen aldri metallinnlegget og hadde aldri mer smerter i foten.

Johanne Storflor Sæter, 2002