Josef Storflors begravelse i 2016

Josef Storflor, den sjette gardmannen i slektsrekka på Utistu Storflor, døde 26. februar 2016 og ble begravet fra Floren kapell den 4. mars.

Gjennom et langt, aktivt liv på 94 år preget Josef livet ikke bare på garden, men bidro i lederroller og på annet vis i bred sammenheng – blant annet i kirke, bedehus og kommunestyre. Josef var en utadvendt person og hadde verv i kristne organisasjoner og skolesammenheng langt ut over kommunens grenser.

I fullsatt kirke og bedehus fikk slekt og venner en verdig og minnerik avskjed med Josef. Minnesamværet på Floren Bedehus ble ledet av hans eldste sønn, Ole.

Jon Arne Storflor Sæter, 2016

Minneord i kirka om Josef Storflor
Av tidligere sokneprest Gustav Andersen, 4. mars 2016

Josef Storflor døde på Halsen sykehjem 26. februar, 94 år gammel. Han ble født 26. sept. 1921 som yngst av 6 søsken, av dem er det en gjenlevende søster. Han giftet seg med Maja (f. Borgen). De fikk 5 barn: Ole, Trygve, Ingrid Elise, Dag og Helge. Han hadde 12 barnebarn og 13 oldebarn.

Som bonde på Storflor var han sterkt knytta til gården, og det var der han levde mesteparten av livet sitt. I 1999 laget Josef et skrift med minner fra gamle dager. Her skriver han: «Mine barneår 'unner grøne lii' var nokså bekymringsløse. Som yngste barn lå jeg som liten på kjøkkenloftet hos mor og far.» Som ung gikk Josef på Tomb jordbruksskole. Det var under krigens dramatiske år.

Han var gårdbruker og drev allsidig jord- og skogbruk. Som skogbruker var han  interessert og framsynt bl.a. gjennom skogplanting. I minner fra gamle dager skriver han: «De første femten år kjørte jeg hest i skogen, trodde aldri at det kom noen traktor i skogen min.» Slik skriver han. Men i den rivende teknologiske utviklingen som har vært, gikk det nok annerledes. Han måtte følge med i den. 

Josef var samfunnsinteressert. Han satt i kommunestyret i flere perioder, først i Hegra kommunestyre. Ved kommunesammenslåingen satt han i kommunestyret og kom slik også med i det nye Stjørdal kommunestyre. Han satt også i skolestyret.

I kristent menighets- og organisasjonsarbeid var han sterkt engasjert. Han satt i Hegra menighetsråd. Han var formann i Trøndelag indremisjonskrets. Her også kom interessen hans for skoler og utdanning til sin rett. I hans formannstid ble grunnsteinen til Fredly folkehøgskole lagt, og han var også styreleder for Bakketun folkehøgskole.

Vi må ikke glemme det lokale engasjementet. For Josef var bygdas mann. Han var levende opptatt av lokalsamfunnet. Som 6. generasjon på Storflor var han sterkt knytta til heimbygda. I så måte var han et levende leksikon. Var det spørsmål om slekt og bygd, hadde Josef svaret.  Han ivret for bygging av bedehuset og var byggeleder, og han var søndagsskolelærer i 25 år. Sanggleden må vi òg nevne. Han kunne ufattelig mange sanger.

Et annet område Josef etter hvert fikk stor interesse for, var gamle stedsnavn og utarbeiding av nytt bygdekart for Flora. Den gamle pilegrimsveien gjennom Flora med Olavskilden engasjerte ham sterkt.

Etter et 32 år langt ekteskap døde Maja. Om henne skriver Josef i minnene: «Maja var trofast med, både inne og ute.» Og om livet i heimen han og Maja skapte, skriver han: «Med én inntekt ble det ikke plass for mye ekstra utstyrsmessig. Barna ble ikke bortskjemt slik, og den erfaringen tror jeg er god å ha med seg senere i livet. Ingrid hjalp til inne – Ole, Trygve, Dag og Helge ute.» Så langt sitatet fra minnene.  Dere barna kan underskrive på det: Det var mye arbeid, dere var med i alle gjøremål, men dere hadde en grei og sunn oppvekst. Den 1.1.1982 sluttet Josef som gårdbruker og overleverte gården til neste generasjon.

Etter at han ble enkemann, traff Josef Aud Bredeli, som hadde vært misjonær i Kamerun. De giftet seg og fikk et 33 år langt samliv. De fikk oppleve mye sammen gjennom disse åra. Det ble turer i skogen som Josef var så glad i, bærplukking, og til og med skogplanting var Aud med på. Så var det turer til Sverige og etter hvert vinteropphold i Spania, hvor Josef og Aud fikk venner i den norske kirken og den skandinaviske turistkirken.

Josef ble kjent med afrikanere som Aud hadde hatt som elever, og som kom hit på besøk. Men han fikk også oppleve Afrika ved selvsyn. Josef var med da Aud hadde et oppdrag i Mali, og alt de fikk se og høre og oppleve der gjorde at han fikk større forståelse for Auds bakgrunn som misjonær. Tjenesten med å formidle evangeliet ute og hjemme, som var en grunnplanke i livet hans, fortsatte sammen med Aud.

Aud sier om samlivet deres: «Josef har gitt meg uendelig mye. Han har vært veldig god mot meg hele sitt liv.»

Josef var et menneske som hadde omsorg for andre utover sine nærmeste. Slik lærte jeg også Josef å kjenne. Fra jeg kom til Hegra for 30 år siden, har jeg kjent han og Aud, som sammen var trofaste i menigheten i Flora, på plass i kirkebenken og engasjert i oppgaver i kirke og bedehus. Jeg fikk også nyte godt av Josefs omsorg. Av og til skrev han brev når han hadde noe på hjertet. Det var tanker og ideer og ikke minst omsorg og oppmuntring som gjorde godt. Sånn tror jeg det var mange i bygda som opplevde Josef.

De seinere åra da sykdom og skrøpelighet meldte seg, fikk jeg også ha nær kontakt med Josef. Da han 26. februar sovnet inn, var et langt og godt og rikt liv slutt. 

Andakt ved Josefs båre i kirka
Av tidligere sokneprest Gustav Leander Andersen, 4. mars 2016

Vi har nettopp lest fra Johannes evangeliets 14. kapiltel, hvor Jesus oppfordrer disiplene til å tro på Gud og på Jesus og ikke la angsten gripe dem, og hvor han snakker om farshuset med de mange rom. «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg.» Og fra slutten av det samme kapitlet: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Disiplene til Jesus var redde og engstelige. Det kan vi forstå. Han de hadde fulgt og satt sin lit til i tre år, mesteren deres, skulle forlate dem og ikke lenger være hos dem. De skulle bli aleine igjen, og det skremte dem. Verst var det at de ikke skjønte hvorfor det skulle skje eller hva som lå foran. Derfor trøster Jesus dem i avskjedsstunden: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg.»

Frykt, angst og uro er en del av våre vilkår som mennesker i denne verden. Det var ikke bare Jesu disipler som kjente til det. Derfor er ordene av Jesus som vi leste også ord til oss. De gjelder i dag også.

Og grunnen til at vi ikke skal la angsten gripe oss, er farshuset med de mange rom. Han har gjort i stand et sted for sine. Han vil ta dem til seg, så de skal være der han er. Det er m.a.o. håpet, det kristne håpet vårt som skal overvinne angsten.

For som kristne har vi et håp. Vi ser lenger enn det øyet ser. Vi tror at når dette livet er slutt, så sovner vi inn med håp og venter på oppstandelsens dag. Vi tror at Jesus tar oss til seg i farshuset med de mange rom.

Det var denne vår kristne tro Josef bygde sitt liv og sin tjeneste på. I hans daglige virke og i innsatsen hans for Guds rike, var denne tro drivkraften.  Som en rød tråd gjennom hele livet hans går dette at han ville gi mennesker Guds ord og gi dem et kristent felleskap. For Josef var ikke dette bare ord. Vi er mange som opplevde at han hadde omsorg for oss, hjalp oss og ville oss vel.

Omgitt av disipler truet av angst og motløshet, har Jesus noe å gi dem. Han har en gave å etterlate dem – og oss: Sin fred. «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.»

Vi vet hva det kostet ham å gi oss den freden. De nærmeste timene i Jesu liv etter at han hadde sagt disse ordene, skulle avsløre det. Lidelsen og døden lå foran ham. Korset ble reist som tegnet på at veien til himmelen er åpnet for oss. Freden var vunnet. Og på den tredje dag viste han at døden for evig er en beseiret fiende. Og i sitt evige rike har han gjort i stand et sted for oss.

Vi står igjen foran påskens høytid.  Igjen skal vi høre den store fortellingen om Jesu seier over død og grav. Det er der grunnlaget ligger for at vi har et levende håp: Jesu oppstandelse. Det er derfor apostelen Peter kan si de triumferende ordene, de som lyder til oss når vi tar avskjed der ute på kirkegården: «Lovet være Gud, som har født oss på ny og gitt oss et levende håp.»