Gårdsdrift på Storflor

Josef og Ruth med et høylass på Storflors gårdstun i 1932

Da jeg vokste opp i 1920- og 30-åra hadde vi mange dyr på gården. Vi hadde kyr og sau. Før far kjøpte traktor, hadde vi som regel to, på det meste fire hester på stallen. Før min tid var det høner også på gården, men far likte ikke å tråkke i hønseskitt på gårdsplassen, og det ble slutt på hønseholdet.

Jeg husker at det enkelte somrer var så varmt og så mye åte (insekter) i høyonna at vi sov om dagen og arbeidet om natta. Ellers var det vanlig at far og hesten var i gang med å kjøre slåmaskina allerede klokka fire for å komme å ta og varmen i forkjøpet. Når høyet i hesjene var tørt, kjørte vi det inn med hest og høyvogn. Vi barna måtte opp i vogna og tråkke sammen høyet. Hesten kjørte høyogna opp låvebrua og inn på låvens andreetasje.

Storflor har store skogeiendommer, mest på sørsida av elva. Mor sa en gang til meg at det var ei mil innover med skog der. Vi hadde høyløe på Nesset, og to sommerfjøs ovenfor husa på Storflor.

Det var ikke seterdrift i min tid. Tidligere hadde Storflor seterdrift på to voller innpå marka, begge på sørsida av elva. Først på sommeren ble kyrne tatt til Vårvollen på Litjvollen. Senere ble de flyttet til Florvollen ved Brattbekktjønna. Men jeg opplevde seterdrifta hos mine slektninger på gården Renå i Gudå, hvor min farmor kom fra. De hadde geiter på setra, og jeg var med på setra en sommer. Der satte de høy i stakk utpå setervollen. Mens jeg var der på sommerferie, hadde jeg min egen brune geitost, og jeg brukte av denne på brødskiva hver dag. Det var det beste jeg visste.

Min fars onkel, Nils Renå, hadde gården, og han ble 103 år gammel. Han hadde tre ugifte døtre og fikk dermed ingen barnebarn, og jeg fikk av den grunn ekstra mye oppmerksomhet og kjærlighet når jeg var her. Det var både kveldsbønn og godnattklem å få hver kveld.

Storflor hadde eget vann fra oppkomme opp i lia ovenfor gården. Vannet kom derfra i vassrør til gården. Vi hadde innlagt springvatn i både fjøs og våningshus. Ved siden av stallen var det støpt en dyp vasskomme som også fikk kontinuerlig vann fra oppkommet. I kommen satte vi melkespannene til avkjøling før den ble kjørt til jernbanestasjonen på Flornes med hest og vogn. Storflor-gårdene skiftet på med å kjøre melka. Derfra gikk melka med tog til meieriet på Hegra.

Storflor eier en strekning av elva, hvor det er godt laksefiske. Iverhølen og Svarthølen er de mest kjente fiskeplassene. På forsommeren vaska vi rundt i alle rom på hele stuelåna, begge etasjer, og leide ut til laksefiskere. Selv flyttet vi ut i Matstua. Der var det stue, kjøkken og gang i 1. etg. I 2.etg, hvor vi sov, var det fire rom og en gang. Før min tid, mens bestefar hadde garden, var det ofte lorder og andre engelskmenn som leide laksefiske og bodde hos oss. Bestefar hjalp til med å være roer. Min far lærte seg engelsk og var også med og rodde for laksefiskerne mens han drev gården. Tante Beret-Martha, en ugift søster av far som bodde fast på kåret sammen med bestemor og bestefar, var kokke for laksefiskerne.

Det var tre husmannsplasser under Storflor: Hansløfta (nord for Storflor), Floråsen (mot nordøst) og Florhaugen (på sørsida av elva). Jeg husker bare den siste, som vi kalte Haugen. Her hadde de bare ett rom og en hems for en stor familie – jeg tror det var åtte barn som vokste opp der. Før min tid hadde mannfolkene pliktarbeid på Storflor i slåttonna. Fra Storflor hadde vi direkte utsyn tvers over dalen mot Haugen. Jeg husker at jeg kunne se at folk fra Haugen satt på rekke og rad frampå haugen og så utover dalen. På husmannsplassene Løfta og Åsen, som begge lå oppå høydedraget ovenfor Storflor, emigrerte alle til Amerika.

Johanne Storflor Sæter, 2002

Mer om gårdsdrifta på Storflor finner du i Josef Storflors artikkel «Fra gamle dager på Storflor».

Hesjing i slutten av 1930-åra. F.v.: Johanne, Josef og Ruth Storflor

Josef og Birgit med Storflors fire hester, ca. 1935