Elen Olsdatter Storflor, født Frøseth
Ole J. Storflor

Ole

Ole J. Storflor (f. 15.4.1881, d. 9.7.1963) ble odelsgutt på Storflor fordi han kom først til verden av to tvillingbrødre. Begge guttene ville helst bli prest, men det var det bare tvillingbroren som ble, for Ole måtte tradisjonen tro ta garden. Ole giftet seg i 1908 med Elen Olsdatter Frøseth, og de fikk seks barn: Birgit, Ingebjørg, Elise, Ruth, Johanne og Josef. Elen kom fra gården Frøset Østre på Byneset ved Trondheim.

Ved siden av gårdsdriften var Ole med i kommunestyret og styreformann i Hegra Sparebank. På denne tiden hadde ikke banken ennå noen banksjef. (Ref. Per Fuldseth, 2004) Oles funksjoner omfattet de fleste funksjoner som er i en bank, også de funksjoner banksjefene senere hadde.

Under krigen hadde tyskerne tatt Oles bil, og han syklet til og fra banken. På heimtur hadde Ole ofte med seg større pengebeløp fra banken i sin brune skinnveske. Han pleide å gjøre en stopp på Østkil for å besøke sin onkel Gunnar Østkil, hvor han gjerne ble servert et lite glass rabarbravin før han syklet videre. Egentlig var Ole avholdsmann, men gjorde dette lille unntaket når den gamle onkelen serverte. Framme på Storflor låste Ole inn veska med bankens penger i et skap. Dagen etter syklet han ned til jernbanestasjonen på Flornes og tok toget til Trondheim, hvor han satte inn pengene. (Ref. Ruth Hedenstad, 2003)

Ole var uvanlig flink til å formulere seg skriftlig, og enkelte i bygda kunne be ham om hjelp til å skrive blant annet frierbrev som unge menn måtte forfatte til jentenes foreldre.

Ole dirigerte et sangkor for kristen ungdom i Flora, og de hadde sine øvelser heime på Storflor. Alle hans seks barn var med i koret. Ole hadde en rekke tillitsverv i kristent forenings- og menighetsliv. Han var en gudfryktig og bibeltro mann. På sine eldre dager på kåret husker jeg han ofte satt på stua og sang, mens mor spilte piano. Spesielt glad var han i "Jeg er en seiler på livets hav", og mens han sang den så han på et bilde på veggen han hadde bedt meg male av en seilbåt i åpen sjø. De siste ordene vi hørte fra hans munn idet han døde var: "Herre, ta imot min ånd!".

Johanne Storflor Sæter, 2002

Elen

Elen Olsdatter Frøseth (f. 31.1.1881 på Frøset Østre, Byneset, Trondheim, d. 13.12.1960) giftet seg med Ole J. Storflor i 1908.

Elen gikk på Levanger lærerskole 1900–1902. Forfatteren Olav Duun gikk samtidig med Elen på lærerskolen, og de ble godt kjent med hverandre (ref. Brit Haugsten, 2004). Elen hadde også utdannelse fra Elen Ofstads husflidsskole i Trondheim, og den kom godt med på Storflor, hvor hun ble husmor på heltid og sydde klær bl.a. til seg selv og sine seks barn. Før Elen giftet seg, var hun lærerinne på Frøya, i Lierne og på Bosberg (Byneset). I Lierne bodde hun på prestegården.

Ole traff hun da hun besøkte rektorfamilien ved Fredly Ungdomsskole på Nidarvoll etter at hun selv gikk her. Den skoleflinke Ole, som var elev, satt i stua til rektoren og rettet stiler for ham da Elen kom.

Selv om Elen vokste opp i strandkanten av Trondheimsfjorden, sa hun at hun aldri savnet sjøen etter at hun giftet seg og flyttet til Flora. Sjøen forbandt hun med mye slit og fare. Under oppveksten på Frøseth måtte de i båt hver gang de skulle til Trondheim fordi det ennå ikke var veg langs med fjorden. Og hun husket ansvaret de hadde for å forsyne Frøseth-fyret med brennstoff – de måtte ro ut til skjæret uansett vær og vind.

I Flora var Elen medlem av skolestyret og fulgte godt med i hva som foregikk i skolestua. I likhet med sin mann var hun med i kristne foreninger som leder og var aktiv på bedehuset. På bedehuset ble hun brukt som organist.

Elens forfedre er presentert på slektsnettsted for Frøset østre.

Johanne Storflor Sæter, 2002

Elen og Ole

Jeg var i skoleferiene gårdsgutt mens bestefar Ole ennå eide gården. På den tiden (straks etter krigen) var det odelssønnen Josef og gårdskaren Margido som tok seg av det meste av gårdsarbeidet. Ole var arbeidende styreformann i Hegra Sparebank. Han ble titulert banksjef i bygda, men banken hadde ingen banksjef. Ole arbeidet i banken 2-3 dager i uka, resten av tida gikk med til planlegging og administrasjon av gårdsdrifta. Jeg hadde inntrykk av at han trivdes bedre på banken enn i åkeren.

Jeg husker min bestefar og bestemor som særdeles gode ordensfolk som likte å se at alt var pent og velstelt. I høyonna ble det gjerne mye rusk og høystrå som falt fra høyvognene på  gårdplassen, men Ole var alltid raskt ute med sopelimen og ryddet dette vekk.

Ole hadde selv ikke særlig godt håndlag med snekkering og andre praktiske gjøremål, men sørget for at redskaper og bygninger på gården regelmessig ble  reparert av av smed, snekker og maler. Alt var til enhver tid i driftsmessig god stand og bar preg av godt vedlikehold.

Ole fulgte godt med i utviklinga innen landbruket og var blant de første i dalføret som etter krigen skaffet seg traktor med tidsmessige redskaper. Gårdsarbeidet ble godt planlagt og drevet, resultatet ble gode avlinger under innhøstingen. Ole var også nøye med at husdyra fikk rikelig med godt fôr og at hestene ikke ble for hardt kjørt i det tunge onnarbeidet.

Ragnar Flormælen, 2004

Elen og Ole fikk seks barn...

Elen og Ole 1908
Elen var den første hvite brud i Floren kapell. Tradisjonen var svart kjole.
Elen var så vakker at nabokallen kommenterte: «Ho va’ som dæm vi sjer i bladom!»