Storflors bygninger

Utsnitt fra Storflors gardstun i 1930-åra Fra venstre: Matstu, matstugangen, stallen, utedoene og fjøset. Nærmeste del av Matstua var brukt delvis til snekkerstue, den bakerste var et stort matstu-kjøkken med langbord og benker. Også storklesvasken foregikk i dette kjøkkenet. I 2. etg. var det tre soverom. Hele familien flyttet til Matstua om sommeren mens hovedlåna var utleid til laksefiskere og enkelte andre i byen som trengte opphold på landet, bl.a. Nuppa Corneliussen. I hjørnet mellom stallen og fjøset var det to utedo – det største til gårdsfolket, og et noe mindre til kårfolket.

Tunet på Storflor er bygd opp rundt et typisk trøndersk firkanttun og omsluttet av bygninger på alle fire sider. Mot sør ligger våningshuset, og i vest står stabburet. Begge disse bygningene er enkeltstående. Resten av bygningsmassen som omslutter tunet er bygd i ett: matstua i vest, fjøset mot nord, og låven mot øst.

Våningshuset ble bygd i 1832. Under byggingen skal min oldefar, Ole J. Storflor (f. 1816), ha sprunget på mønsåsen før taket ble lagt ferdig. Ole var da 16 år gammel.

Min far var opptatt av at alt skulle være skikkelig og standsmessig på Storflor. Med impulser utenfra bygde han ei hagestue på trønderlåna mot øst og en bred, todørs utgang til hagen. Dette gav Storflor gård en særpreget fasade som var unik i Stjørdals-dalføret. I andreetasjen av denne var det veranda med tak over og store vindusåpninger uten glass, som vi brukte når sengetøy ble luftet.

Låven er fra 1899. Fjøset og Matstua ble reist i 1920-åra. Ingen vet hvor gammelt stabburet er.

På jordet vest for gårdstunet var det tidligere et «såinnhus». Huset stod på sørsida av vegen like før den første bakken opp mot Heggsetbakkan. Såinnhuset ble brukt til brygging av maltøl og som smie. Huset ble revet.

Johanne Storflor Sæter, 2002

Trønderlåna fikk i 1910 et lite tilbygg i sveitserstil, hvor losjerende engelske laksefiskere kunne klargjøre sine fluestenger med tilhørende utstyr i den åpne andreetasjen. Første etasje av tilbygget var kledt igjen med glassvinduer og ble kalt Sommerstua.

Ole J. Storflor, 2011

Før min tid stod det et brønnhus på gårdsplassen. Det ble revet. Den gamle brønnen ble dekt med ei steinhelle etter at den ikke var i bruk lenger. Også dette må ha skjedd før min tid. Mens jeg vokste opp, hadde vi vann i rør inn i våningshuset, til avkjølingskummen i et rom ved stallen, og i selve fjøset. I avkjølingskummen stod melkespannene som skulle leveres. Vannet fikk vi fra en kilde vest for Bjønnbekken ved nabogarden Reinan. Også Reinan hadde vannet derfra.

I rommet ved stallen hvor det var en avkjølingskum, måtte vatnet stå og renne hele tida på kalde vinterdager, ellers kunne det fryse. Det frøs en gang, og da ble det kjørt vatn opp fra elva, som de mente var rein nok til å drikke av. Men vi fikk magesjuke.

Vi hadde ei lita sag stående under et skråtak inntil låven, ikke langt fra låvebrua. Her saga vi opp tømmer til bygningsmaterialer fra egen skog.

Josef Storflor, 2009