Andre minner fra Storflor

Fra Johanne dåpsdag
Mette Storflor var min gudmor. Hun var gift med bestefars bror og var gardskone på nabogården Reinan. Hun bar meg til dåpen i Floren kapell i 1919. Dette var før den tid at babysmukker kom i handelen, og Mette laget ei «lærv'tåt'» - det vil si ei fille med mat i. Maten bestod av brødsmuler i blanding med sukker og kanel, fuktet i melk. Mette tok tåta med i kirka for å roe meg ned under barndåpen. Jeg ble siden ertet med dette av mine eldre søsken, som hevdet at denne «tuggu'» som Mette hadde i tøyfilla, var fuktet av Mette selv i egen munn...

Skuvseng og skinnfell
Vi lå alle i skuvsenger. Jeg husker at mor og far knelte hver kveld ved senga og bad kveldsbønn. Ruth og jeg delte et rom sammen. Vi lå ei tid i samme skuvseng der. Jeg husker Ruth lå rolig når hun hadde lagt seg, men jeg måtte snu og vende meg en del før jeg fikk sovne. Ruth ble irritert og gav skarp beskjed til sin lillesøster: «Ligg i ro!» På kalde vinternetter husker jeg at mor og far brukte saueskinnsfell over seg.

Jente «for sin hatt»
Min søster Elise har fortalt om en hendelse som skjedde med vår storesøster Ingebjørg da hun var liten. Ingebjørg var ei bestemt lita jente med bein i nasen. En dag hun gikk nede på hovedvegen, ble hun overkjørt av Ole Bakkom (Florbakken) på sykkel. Reaksjonen lot ikke vente på seg – Ingebjørg reiste seg og utbrøt: «Troll!»

Sykdom
Det var mye tæring (tuberkulose) blant folk. Penicillinens antibakterielle effekt ble oppdaget i mellomkrigstida, men kom ikke i bruk i vanlig medisinsk praksis før på 1950-tallet. Jeg husker vi hadde en dreng på gården som hostet mye, og mor var redd. Mor tok koppene hans til side og kokte dem i en kjel på vedkomfyren. To av barna til mine søsken ble likevel smittet av ham: Ragnar Flormælen ble frisk igjen, mens Øyvind Øverkil (f. 1934) døde bare 13 år gammel i 1947.

Samebesøk
Det var ikke bare husmenn som hadde trange kår. Jeg husker særlig en samefamilie som bodde oppimot fjellet. Samekona kom innom oss av og til og satte seg på vedkassen på kjøkkenet. Hun sa ingen ting, men mor visste hva samekona ønsket. Mor gikk ut i stabburet etter flesk og annet som hun fikk med seg. Samekona brukte ei tønne på butikken Florheim til å samle opp det hun fikk inntil mannen hennes kom og fraktet det til der de bodde.

Den store brannslukningspumpa
Bygdas brannpumpe var stasjonert på Storflor. Pumpa var hånddrevet og krevde to mann i aksjon samtidig for å fungere. Sommerstid ble pumpa fraktet på ei langvogn med hest, mens den på vinterstid gikk med hest og slede. Jeg husker at utstyret var i bruk da uthuset brant ned på Nesset (Flormælen gård) i slutten av 1920-åra. Jernbanelinja går kloss forbi husa på gården, og brannårsaken var gnister fra damplokomotivet. Brannen skjedde under en tørr periode i slåttonna. Flormælen ligger rett overfor Storflor på andre sida av elva, og brannpumpa ble fraktet med langvogn over vadestedet til Nesset. Vannet ble pumpet med slange fra elva.

Johanne Storflor Sæter, 2002

Strømmen kom til Storflor
Far hadde en del av fallrettighetene i Brattbekken og var med og fikk bygd likestrømskraftverk som brakte elektrisk lys til Storflor. Anders Nessa passa maskinene. Da Josef var liten gutt, ble han narret av noen der borte ved kraftverket om at det bodde et ektepar i kraftverksbygningen, og at mannen het Turbin og kona Dynamo. Josef fant ingen grunn til å tvile. Kraftverket gav også strøm til blant annet Lilleflor, stasjonsområdet oppover til Florholmen og Kringen, og nedover til Mølsknes-gårdene. I perioder med lite nedbør, var det mindre strøm, og vi måtte bruke oljelamper. Når vi brukte for mye strøm, begynte lyset å blinke av og på. Vi sa at lyset «vippa». Da måtte vi slå av noe strøm for å få stabilt lys.

Johanne Storflor Sæter og Josef Storflor, 2009

Da Martine Storflor (f. 1890) solgte egg på byens torg
Ei gammel dame fra nabogarden Auststu'n, Martine Storflor, stod en dag på Torget i Trondheim for å selge egg. Det kom ei fin byfrue fra Singsaker og spurte med overlegen mine: – Dine egg er utrolig små, har du vorpet dem selv? Martine svarte: – Gjør dem det kvinnfolkan' hos dåkk?

Johanne Storflor Sæter, 2010

Pinsebål og leik på Sillibakktrøa
Pinseaften samla barn og unge fra hele grenda seg på Sillibakktrøa. Her var det pinsebål, og vi sprang og slo «troll». («Silli» er dialekt for selje.)

Johanne Storflor Sæter og Josef Storflor, 2011

Søndagsskolelærer Augustinus Jansen
Under kapitlet «Lek og skole» har jeg fortalt om Augustinus' beskrivelse av Helvetet. Den siden av Augustinus bør ikke være den eneste vi minnes ham for. Han hadde barnetekke og var godt likt av oss barna. Vi opplevde ham for øvrig som en original – litt rar, for å si det på barnespråket. Han hadde et livlig kroppsspråk. Han hadde en god fortellerevne. Det er ingen tvil om at han var både begavet og musikalsk. Augustinus spilte orgel.

Johanne Storflor Sæter, 2013

Kirketjener og søndagsskolelærer Augustinus Jansen
Jernbanearbeider Augustinus Jansen (f. 1876 eller 1877 i Storelvdal) var kirketjener i Floren kapell og søndagsskolelærer i mange år. Han bodde på bakken ovafor Gammelbedehuset, på platået litt lenger vest enn dette. Faren hans, Jan Nilsen, kom fra Østlandet under bygging av Meråkerbanen og bosatte seg på Flornes. Opprinnelig var han fra Malung i Dalarne.

I tidlige år var Augustinus dreng på Storflor, og han hadde resten av livet mye samkvem med gardkaren her, min far Ole J. Storflor. Seinere var Augustinus dreng hos Maren og Anders på Storholmen, en gard ved Kjeldbergneset lenger oppe i bygda. Han stiftet aldri familie.

Da Augustinus var dreng, hadde han en langvarig uenighet med kona på garden, min mor Elen Storflor. Augustinus ville hogge ei stor bjørk frammed låven, men mor holdt hardt på at det fikk han ikke. I denne saken kom de aldri til enighet.

En annen uenighet Augustinus hadde med en av bygda damer, skjedde under oppsyn av prest Tangvik fra prekestolen. En vinterdag skrudde kirketjener Augustinus ned trekken på vedovnen for å spare på veden. Inga, kona til lærer Hilmo, skrudde opp trekken igjen, hvorpå Augustinus skrudde den ned igjen. Det er uvisst hvor lenge dette stod på, men Inga holdt like hardt på sitt og gav klar beskjed: – No let du han stå!

Augustinus Jansen var en tynn og relativt liten kar. Men han var en original. Han hadde lett for å prate. Og budskapet han hadde å komme med, ble ofte sagt på en spesiell og annerledes måte. Han fikk ofte ansvar for å avslutte møter.

På søndagsskolen snakket han ofte om Himmelen. Den omtalte han gjerne slik: – I Himmelen er gatene av gull – det blir saker det, båinn! (Båinn er dialekt for barn.)

(Mer om Augustinus Jansen finnes under temaet «Lek og skole». Red. anm.)

Josef Storflor, 2013