Andre minner fra Storflor
Fra Johanne dåpsdag
Mette Storflor var min gudmor. Hun var gift med bestefars bror og
var gardskone på nabogården Reinan. Hun bar meg til dåpen
i Floren kapell i 1919. Dette var før den tid at babysmukker kom
i handelen, og Mette laget ei «lærv'tåt'» - det
vil si ei fille med mat i. Maten bestod av brødsmuler i blanding
med sukker og kanel, fuktet i melk. Mette tok tåta med i kirka for
å roe meg ned under barndåpen. Jeg ble siden ertet med dette
av mine eldre søsken, som hevdet at denne «tuggu'»
som Mette hadde i tøyfilla, var fuktet av Mette selv i egen munn...
Skuvseng og skinnfell
Vi lå alle i skuvsenger. Jeg husker at mor og far knelte hver
kveld ved senga og bad kveldsbønn. Ruth og jeg delte et rom sammen.
Vi lå ei tid i samme skuvseng der. Jeg husker Ruth lå rolig
når hun hadde lagt seg, men jeg måtte snu og vende meg en
del før jeg fikk sovne. Ruth ble irritert og gav skarp beskjed
til sin lillesøster: «Ligg i ro!» På kalde vinternetter
husker jeg at mor og far brukte saueskinnsfell over seg.
Jente «for sin hatt»
Min søster Elise har fortalt om en hendelse som skjedde med vår
storesøster Ingebjørg da hun var liten. Ingebjørg
var ei bestemt lita jente med bein i nasen. En dag hun gikk nede på
hovedvegen, ble hun overkjørt av Ole Bakkom (Florbakken) på
sykkel. Reaksjonen lot ikke vente på seg Ingebjørg
reiste seg og utbrøt: «Troll!»
Sykdom
Det var mye tæring (tuberkulose) blant folk. Penicillinens antibakterielle effekt ble oppdaget i mellomkrigstida, men kom ikke i bruk i vanlig medisinsk praksis før på 1950-tallet. Jeg husker vi hadde en dreng på
gården som hostet mye, og mor var redd. Mor tok koppene hans til
side og kokte dem i en kjel på vedkomfyren. To av barna til mine
søsken ble likevel smittet av ham: Ragnar Flormælen ble frisk
igjen, mens Øyvind Øverkil (f. 1934) døde bare 13 år
gammel i 1947.
Samebesøk
Det var ikke bare husmenn som hadde trange kår. Jeg husker særlig
en samefamilie som bodde oppimot fjellet. Samekona kom innom oss av
og til og satte seg på vedkassen på kjøkkenet. Hun
sa ingen ting, men mor visste hva samekona ønsket. Mor gikk ut
i stabburet etter flesk og annet som hun fikk med seg. Samekona brukte
ei tønne
på
butikken Florheim til å samle opp det hun fikk inntil mannen hennes
kom og fraktet det til der de bodde.
Den store brannslukningspumpa
Bygdas brannpumpe var stasjonert på Storflor. Pumpa var hånddrevet
og krevde to mann i aksjon samtidig for å fungere. Sommerstid
ble pumpa fraktet på ei langvogn med hest, mens den på vinterstid
gikk med hest og slede. Jeg husker at utstyret var i bruk da uthuset
brant ned på Nesset (Flormælen gård) i slutten av
1920-åra.
Jernbanelinja går kloss forbi husa på gården, og brannårsaken
var gnister fra damplokomotivet. Brannen skjedde under en tørr
periode i slåttonna. Flormælen ligger rett overfor Storflor
på andre sida av elva, og brannpumpa ble fraktet med langvogn
over vadestedet til Nesset. Vannet ble pumpet med slange fra elva.
Johanne Storflor Sæter, 2002
Strømmen
kom til Storflor
Far hadde en del av fallrettighetene
i Brattbekken og var med og fikk bygd likestrømskraftverk som
brakte elektrisk lys til Storflor. Anders Nessa passa maskinene. Da
Josef var liten gutt, ble han narret av noen der borte ved kraftverket
om at det bodde et ektepar i kraftverksbygningen, og at mannen het
Turbin og kona Dynamo. Josef fant ingen grunn til å tvile. Kraftverket
gav også strøm
til blant annet Lilleflor, stasjonsområdet
oppover til Florholmen og Kringen, og nedover til Mølsknes-gårdene.
I perioder med lite nedbør,
var det mindre strøm, og vi måtte bruke oljelamper.
Når
vi brukte for mye strøm, begynte lyset å blinke av og på.
Vi sa at lyset «vippa». Da måtte vi
slå av noe strøm for å få stabilt lys.
Johanne
Storflor Sæter
og Josef Storflor, 2009
Da Martine Storflor (f. 1890) solgte egg på byens
torg
Ei gammel dame fra nabogarden Auststu'n, Martine Storflor, stod en dag
på Torget i Trondheim for å selge egg. Det kom ei fin byfrue
fra Singsaker og spurte med overlegen mine:
– Dine egg er utrolig små, har du vorpet dem selv? Martine
svarte: – Gjør dem det kvinnfolkan' hos dåkk?
Johanne Storflor Sæter,
2010
Pinsebål og leik på Sillibakktrøa
Pinseaften samla barn og unge fra hele grenda seg på Sillibakktrøa.
Her var det pinsebål, og vi sprang og slo «troll». («Silli» er
dialekt for selje.)
Johanne Storflor Sæter
og Josef Storflor, 2011
Søndagsskolelærer Augustinus Jansen
Under kapitlet «Lek og skole» har jeg fortalt om Augustinus'
beskrivelse av Helvetet. Den siden av Augustinus bør ikke være
den eneste vi minnes ham for. Han hadde barnetekke og var godt likt av oss
barna. Vi opplevde ham for øvrig som en original – litt rar, for å si
det på barnespråket.
Han hadde et livlig kroppsspråk. Han hadde en god fortellerevne. Det
er ingen tvil om at han var både begavet og musikalsk. Augustinus spilte
orgel.
Johanne Storflor Sæter, 2013
Kirketjener og søndagsskolelærer
Augustinus Jansen
Jernbanearbeider Augustinus Jansen (f. 1876 eller 1877 i Storelvdal) var kirketjener
i Floren kapell og søndagsskolelærer
i mange år. Han bodde på bakken ovafor Gammelbedehuset,
på platået litt lenger vest enn dette. Faren hans, Jan Nilsen,
kom fra Østlandet under bygging av Meråkerbanen og bosatte seg
på Flornes. Opprinnelig var han fra Malung i Dalarne.
I tidlige år
var Augustinus dreng på Storflor, og han hadde resten av livet mye samkvem
med gardkaren her, min far Ole J. Storflor. Seinere var Augustinus dreng hos
Maren og Anders på Storholmen, en gard ved Kjeldbergneset lenger oppe
i bygda. Han stiftet aldri familie.
Da Augustinus
var dreng, hadde han en langvarig uenighet med kona på garden,
min mor Elen Storflor. Augustinus ville hogge ei stor bjørk frammed
låven, men mor holdt hardt på at det fikk han ikke. I denne saken
kom de aldri til enighet.
En annen uenighet Augustinus hadde med en av bygda
damer, skjedde under oppsyn av prest Tangvik fra prekestolen. En vinterdag
skrudde kirketjener Augustinus ned trekken på vedovnen for å spare på veden. Inga, kona
til lærer Hilmo, skrudde opp trekken igjen, hvorpå Augustinus
skrudde den ned igjen. Det er uvisst hvor lenge dette stod på, men Inga
holdt like hardt på sitt og gav klar beskjed: – No let du han stå!
Augustinus
Jansen var en tynn og relativt liten kar. Men han var en original. Han hadde
lett for å prate. Og budskapet han hadde å komme med,
ble ofte sagt på en spesiell og annerledes måte. Han fikk ofte
ansvar for å avslutte møter.
På søndagsskolen snakket han ofte om Himmelen. Den omtalte han
gjerne slik: – I Himmelen er gatene av gull – det blir saker det,
båinn! (Båinn er dialekt for barn.)
(Mer om Augustinus Jansen finnes under temaet «Lek og
skole».
Red. anm.)
Josef Storflor, 2013
|