| Julen året
1879 på Frøseth, Byneset, Denne
julefortellingen er mottatt skriftlig fra Arnt Frøseth, Min bestefar, Gudmund Frøseth, er eier av Frøseth Østre, bruksnr. 1. Han bebor og er bruker av gården. Det er julekveld, onsdag 24. desember. Klokken er 7. Ute er det full vinter med mye sne og temmelig kaldt. Folkene på gården er, foruten bestefar, sønnen Ole og hans kone, mine foreldre, og jeg (Olav Frøseth). Bestefar er 54 år, far og mor er like gamle, 27 år. Jeg er ½ år. Så er det fars søstre, Jertrud, 21 år, Anne, 18 år og fars bror Knut, 11 år. Alt er gjort unna til helgen både i fjøs og stall. Vann er båret inn fra brønnen ved siden av stabburet og slått opp i beholdere i fjøs og kjøkken. Birkeved er båret inn og lagt i vedkastet ved skorstenen i kjøkkenet. Dagligstuegulvet er hvitskurt og strødd med hakket granbar. I stallen, den østlige del av fjøsbygningen, står 2 hester, den blanksorte hingst, tjenestehesten og den brunblakke vallak. I fjøset står 5 kuer på bås. Nærmest døren Baarnøy, grå og kollet, så Danseldok, Staselin, Kameldyr og kvigen Guldrein, alle er blakrøde og hornet. Vegg i vegg med fjøset er høyboden og dernæst sauhuset med 8 sauer. I en binge ved siden av kuene, 2 kalver. Folkene har samlet seg i dagligstuen. Her står langbordet ved veggen mot kammerset. På veggen ved enden av bordet og ved siden av kammersdøren står gulvklokken. Foran langbordet en langbenk like lang som bordet, og likeledes en langbenk på den andre siden av bordet. Over bordet henger en parafinlampe som nå er tendt, og på bordet står to messinglysestaker med lysene tendt. Sist på bordplata står juletreet tendt. Det har hjemmestøpte talglys. Det er kaldt ute, men inne er det god varme fra ovnen som står ved kjøkkendøren. Klokken er ½ 8. Bordet er dekket til festmåltid med den tradisjonelle lutefisk, melkesuppe av hvetemel og byggmel. Hjemmebrygget hommeløl av enerlaug og sirup står i en skål av tre. Alle har tatt plass ved bordet unntatt jeg. Ved bordenden i høysetet sitter bestefar. Han har nå vært enkemann i syv år. Min bestemor Beret døde 15/5 1872. På benken til venstre for bestefar sitter far, og ved bordet ved siden av ham Knut. Mor sitter på benken foran bordet, rett imot far, og ved siden av henne Jertrud og Anne. Jeg ligger i vuggen som står borte ved bestefars seng. På dens fotende er malt bilde av mor med meg på fanget. Knut leser høyt bordbønnen. Det er festmåltid og det snakkes om turen til kirken juledag, og det er for mye snø til å komme over myrene, der det ikke er kjørt snoplog. Alle har forsynt seg av den gode maten og sitter hver på sin plass. Så leser bestefar juleevangeliet, og deretter synger alle i kor den fra gammel tid brukte sang om julekveld: Når
vi ere glade og mette Deg ville vi love og prise Skjenk
oss din Helligånds nåde Bevar oss her i live Under måltidet lå jeg hele tiden og stirret på lysene på juletreet, men da alle begynte å synge, skrek jeg av full hals så mor måtte ta meg opp fra vuggen. Måltidet er slutt. Jertrud og Anne tar av bordet og vasker opp. Det skal være unnagjort før sengetid. Bestefar går til stallen. Hestene skal ha sin nattrasjon. Klokken 10 går alle til sengs. Det er juledags morgen. Bestefar står opp, tenner et talglys på bordet. Så går han til stallen og fôrer hestene. Han går inn igjen, får varme i gruen og i ovnen i dagligstuen, roper på Jertrud, for hun skal til fjøset og melke. Mor og far kommer ned fra kjøkkenloftet. Mor har meg på armen og legger meg i vuggen. Hun skal gjøre istand frokosten. Far får ut spiss-sleden som skal brukes til kirketuren. De som skal til kirken, tar på seg sine stasklær. Det er bestefar, far, Jertrud og Knut. Hver eneste en av gårdens folk har fått noe nytt til jul, klær av hjemmevirket vadmel, hjemmestrikkede vanter og skjerf, skinnhuer kjøpt i byen, og sko og lærstøvler (røierter), begge tilvirket av huder og skinn av gårdens dyr. Omtrent alt sammen tilvirket av skreddere og skomakere, håndverkere som flyttet fra gård til gård. Tjenestehesten er spent for spiss-sleden. Sledetøyet, stasselen med 7 bombjeller, tas i bruk i dag. Jertrud og Knut får sitte i spiss-sleden og bestefar på hundvotten som skysskar. Far er alt gått i vei. Kirkeveien i dag går opp forbi Hoem og over myrene, midtbygden og frem til Hangerås og derfra til Sjurstu Stene. Her blir hesten satt på stallen hos Ola Øver-Sjurstu, som er jevnaldrende med bestefar, og ikke bare det, det er nært slektskap mellom Sjurstu og Frøseth på kvinnesiden. Bestefar og Ola Sjurstu slutter seg nå til dem som er på vei til kirken. De går inn i kirken og setter seg i samme kirkestol, iført sine tykke mudder.
Det er full vinter, mye snø og temmelig kaldt. Klokken er 10. Folk er på vei til kirken, både kjørende og gående. De fleste kjørere er nådd frem til gårdene Sjurstu, Lykken, Olastu og Nistu. På disse gårdene skal hestene settes inn mens gudtjenesten varer. Bare 2 gårder i bygda har egne staller ved kirken. Det er Byastallen, som står på høyre side av veien når en kommer nedover til Olastu. Rett ovenfor denne stallen står Gaustadstallen. Det skrangler i dombjeller overalt, blandet med hestevrinsken, og snart er hestene satt inn på stall eller vognskur. Det blir fullt i kirken. Alle folk som på noen måte kan komme i vei, er møtt frem. Presten Holmboe skal preke. Han er alt kommet til kirken og sitter på sin vante plass i koret ved siden av medhjelperstolen. Prestens stol er omgitt av et sprinkelverk med dør. Folkene strømmer inn i kirken. Alle gårdene har sin kirkestol eller benk. Det kan være 7-8 gårder om hver stol både på manns- og kvinnesiden. Husmennene tar plass i de bakerste kirkestolene på manns- og kvinnesiden. Ungdommen tar plass opp på galleriet. Det er kaldt i kirken. Det finnes ingen ovn. Mange gårdmenn sitter med mudd (pels), enten hundeskinnsmudd eller sueskinnsmudd. Bare 2 menn har lys ulveskinnspels, lensmannen og Tomasstumannen. Folkene hilser på hverandre og prater, for gudstjenesten er enda ikke begynt, noen om det kalde været, om plogkjøring og andre arbeider som hører bondeyrket til. Det er få som har det i tanker at i Guds hus bør det herske stillhet. Lensmannen sitter i stol nr. 2, og rett bak ham i stol nr. 3 sitter Tomasstumannen. De hilser på hverandre, og lensmannen ytrer noe om at det er kaldt i dag, og kaldt blir det å stå på kirkebakken etter prekenen – ”for jeg har mange bekjentgjøringen å lese opp, og dessuten mange brev å dele ut. Jeg skulle ønske å ha så god mudd som du.” Lensmannen var også poståpner. Han var kommet noe opp i årene, han var 69 år. ”Ja,” sa Tomasstumannen, ”kaldt er det”. Det ble stilt i kirken. Presten satt med klokken i hånden og ventet, for nå skulle gudstjenesten begynne. Det var temmelig kaldt opp i koret, og presten frøs. Klokken er 11. Gudstjenesten begynner med samringing, inngangsbønn og altertjeneste. Salmesangen lyder godt og fulltonende, anført av klokkeren. Det er orgel i kirken, men i dag er det ingen organist. Lysekronene er tendte. De gir sparsomt lys, iallfall nederst i kirken. Noen kvinner har talglys med hjemmefra. En parafinlampe henger over massfolkstolene. Salmesangen er slutt. Holmboe står på prekestolen. Han er en høyreist skikkelse, 47 år, og har nå vært prest på Bynesten og i Buvik i 3 år. Han er meget avholdt i sine menigheter. Hans prekener er vel forberedt og godt oppbygget og tankevekkende. Det er ikke uvanlig å høre kvinnegråt mens har taler. Oppe på galleriet begynner noen gutter å bråke. Presten nikker til den medhjelper som har øynene åpne. Denne går for å snakke urostifterne til rette. Holmboe holder ingen lang tale i dag. Det er kaldt i kirken, gulvkaldt. Kvinnfolkene tramper i gulvet for å holde varmen i føttene. Presten er ferdig med prekenen, klokkeren nevner salmenumrene, og gudstjenesten fortsetter med sang og altertjeneste. Så er det ofring til prest og klokker. Etter utgangsbønnen trer presten frem i kordøren, takker for offeret og leser opp bekjentgjørelser. Så går menigheten ut og stanser på kirkebakken. Her står lensmannen med en hel bunke brev som skal deles ut. Han er poståpner på Byneset. Men først leser han opp bekjentgjørelser og frivillige auksjoner og tvangsauksjoner på den eller den gården. Kaldt var det i kirken, men enda kaldere er det ute på kirkebakken. Lensmannen leser navnene på dem som det er brev til. Det er fra sakfører den og den til gårdmann den og den. Brev til ungkar den og den, og brev til pige den og den. Så er det slutt for i dag. Hestene spennes for sledene, og hjemover bærer det. Som nevnt foran hadde bestefar hesten i Øver-Sjurstu, og da han kom for å kjøre hjem, kom Kari og ba ham inn, for etter gammel skikk måtte han ha traktering når det var jul. Jertrud og Knut ble også med inn i dagligstuen, hvor det hvitskurte gulvet var strødd med hakket granbar. Og på enden av langbordet stod juletreet. Han Ola, mannen sjøl, hadde også vært i kirken, og nå vil Kari høre kirkenytt – lyst for noen? Eller barn til dåpen? Det måtte Ola svare på. Noe annet nytt? ”Ja, det hendte noe som jeg aldri før har sett maken
til”, sa Ola. Så spør Kari om Jodda, Tomasstukona, var i kirken. Det ble benektet. Så kom det fra Kari: ”Jeg vet ein som får kam oppi håret sitt når ha kjæm heim ifrå kirken, såpass kjenner jeg Jodda Tomasstu!” Bestefar ble ikke sittende lenge. Han bød farvel. Så ble Jertrud og Knut pakket inn i slåfellen. Heim bærer det. Hesten traver, for kaldt er det. Heime venter mor og far på dem med middagsmaten. Hesten er satt på stallen. Kirkefolka går og tar av seg yttertøyet. Det er godt å komme inn og få varme seg etter kjøreturen, for nå begynner julefeiringen i 1879. Julen
1963 |